Biermannsgården ligger på sagene og stedet leide jeg i et par år. Der arrangerte jeg fortellerfestivaler, hadde kontor og en haug med fortelleraktiviteter. Men så fikk jeg mer fast arbeid på det som i dag er Oslomet, det var en av grunnene til å forlate Biermannsgården. En annen grunn var at jeg ble nervøs av å være der. Nervøs er kanskje å overdrive, men jeg hadde konstant en uro. Hvor mange ganger gikk ikke brannalarmen, eller en eller annen uteligger hadde slått seg ned i kjelleren, eller det var innbrudd der.


Biermannsgården er fredet og av massivt tre og tanken på brann var også en tanke som stadig plaget meg. De eldste delene er fra 1700 – tallet. Stedet består av tre trehus, hvor to er slått sammen, samt en stor hage. Det lyder idyllisk, og det var det også om våren og sommeren. Samtidig som det var upraktisk. Ved å leie Biermannsgården var man forpliktet til å drive med aktiviteter for barn, og det var bare en fordel. Jeg ble tvunget til å skape prosjekter som innebar besøk av barnehage – eller skolebarn. Ofte kom det barnehager på besøk, som bare ville leke litt i hagen.

Det hender jeg savner å ha et slik sted, for det var en perle i en storby og gode rammer for muntlig fortellerkunst. På en annen side, muntlig fortellerkunst kan man jo heldigvis bedrive hvor som helst det er lyttere.

Comments

comments