Muntlig fortellerkunst er noe transparent, det er et nærvær og til tross for sin abstrakthet er det likevel konkret. Det er konkret fordi vi iboende i oss har en umiddelbar fornemmelse av hva en fortelling er. Det er en naturlig kommunikasjonsform vi lærer oss tidlig som barn. Som barn blir vi fortalt fortellinger for at vi skal forstå den verden vi befinner oss i, vi blir spurt om fortellinger fordi våre foresatte ønsker å delta i vår virkelighet og vi forteller selv for å lære oss strategier til å håndtere de hendelser og erfaringer vi gjør.

Muntlig fortellerkunst er noe mer enn våre hverdagslige beretninger. Med muntlig fortellerkunst arbeider vi med verk og verkshøyde. Verket er en ide, et konsept som vi ønsker å virkeliggjøre gjennom å fortelle en bestemt fortelling på et sted til et publikum. Verkshøyden er vår kunstneriske kompetanse, kunnskap, våre estetiske valg som vi iverksetter i det vi arbeider med og fullfører verket i en «her og nå situasjon».

Hvorfor fortelle i dag?

For det første har den utøvende selv et behov for å skape et kunstnerisk uttrykk gjennom denne formen. Men formen krever nærvær av en annen part, lytteren. Det må være en grunn som skal svare samtidens behov. Hva har våre medmennesker behov for i dag og til dette finnes det mange svar. I skrivende stund kan det være å få mennesker til å forstå kulturell kompleksitet. Eller det kan være enkelte begreper vi ønsker å fordype oss i. Sentralt for meg de siste årene har vært å få en forståelse av hva ondskap og død kan være, og gjennom norrøn diktning og norske folkeeventyr har jeg prøvd å artikulere en forståelse ved hjelp av estetikk. Begrunnelser for å fortelle historier kan ligge på både det mellommenneskelige, det didaktiske og samfunnsmessige plan. Våren 2016 gjennomførte masterstudenten Synne sitt masterprosjekt. Hun hadde intervjuet sin bestemor for å finne fram familiens ukjente taterbakgrunn. Basert på dette laget hun en fortellerforestilling. Lærere som var tilstede ved forestillingen understreket viktigheten av at en slik fortelling blir fortalt. Taternes historie finnes for eksempel ikke i skolebøker i grunnskolen og gjennom sin fortelling bidrar hun til økt kunnskap om ukjente deler av norsk historie. Men kanskje det som betyr aller mest er den muntlige fortellerkunstens evne til å se lytteren og hjelpe andre med å finne sin stemme i samtiden.

Muntlig fortellerkunst ligger nær dialogen, gjennom å lytte er mottakeren medskapende og gjør fortellingens hendelser om til sine egne erfaringer. Samtidig skaper lytteren assosiasjoner til eget liv, og kan utdype disse.

I det du studerer eller driver med muntlig fortellerkunst bør du gi sansene dine erfaringer. Bak et brød, gå en tur og plukk opp noen steiner, balanser på en kant (uten at det er for høyt selvfølgelig), sett deg på en krakk på en gravlund og se på de som går forbi. Om du arbeider med en bestemt fortelling, levendegjøre det sanselige i fortellingen. Om du ikke kan direkte erfare det som skjer i fortellingen, kan du erstatte det med andre erfaringer.

Comments

comments