I prosjektet ”Min sønn er død” har vi med følgeforskere. Ole Hval er en av dem. Han er tilstede ved enkelte prøver og observerer og reflekterer og basert på dette skriver han tekster som jeg forsker videre på.

Her er hans første tekst.

Første observasjon “min sønn er død”
– Å lete etter det uvisse

Hvordan foregår en kunstnerisk prosess? Hva er det som skjer når en gruppe mennesker går sammen for å produsere et kunstnerisk produkt? Min gamle lærer, nå kollega, Heidi Dahlsveen har invitert meg til å reflektere over disse spørsmålene, og gitt meg i oppdrag å observere hennes prosjekt “Min sønn er død”, og produsere en tekst for hver økt jeg observerer. Det er litt usikkert hva disse tekstene kommer til å handle om. Som kunstnerne må jeg lete meg fram etter det uvisse, uten helt å vite hva jeg kommer til å finne.

Jeg møter musikerne Andreas Angell og Tze Yeung Ho for første gang i black box-rommet på Høgskolen, og gir Heidi en klem før jeg setter meg i hjørnet av rommet. I starten føles det litt rart å sitte der og stirre og notere, men jeg vender seg fort til det, og kunstnerne ser fort ut til å glemme at jeg er der.

“Hør på sjefen”, sier Heidi spøkefullt når de to unge studentene ikke får med seg en beskjed. Alle ler av kommentaren hennes, inkludert meg selv, men tonen er likevel satt. Her er det Heidi som bestemmer.

Gruppa har en kort oppvarming, en kjapp samtale og jeg blir overrasket over hvor raskt de er i gang med den første gjennomgangen. Heidi begynner simpelthen å fortelle, og Andreas må følge etter med det store svarte trekkspillet sitt.

Scenen det skal jobbes med i dag er fortellingen om gudene i Åsgard som vil bygge en mur rundt hele riket sitt, og som ender opp med å bli lurt av en jotne i forkledning. Heidi har tydeligvis forberedt seg godt, og improviserer fram en tekst som fenger meg og drar meg med inn i fortellingen. Det er ingen instruktør med på prosjektet, og hun har gitt små oppgaver til seg selv i form av lapper plassert rundt omkring på gulvet.

Musikerne har også tydeligvis forberedt seg. Andreas maler fram ulike lydbilder og rytmer på trekkspillet sitt mens komponisten Tze Yeung dirigerer. Trekkspill har aldri vært mitt yndlingsinstrument, men her digger jeg de lydene som kommer ut. Mørk klang, rytmer og dundring forstørrer og forsterker bildene i fortellingen.

Det er som om de to partene, fortelleren og musikerne går inn i hver sin kreative prosess. Heidi med sine egengitte oppgaver på gulvet, og musikerne som kommuniserer seg imellom mens de improviserer og komponerer. Samtidig er det tydelig at de to partene lytter til hverandre, og at de lar seg inspirere av hverandres impulser. Når musikken blir mer intens må Heidi snakke høyere, og ulike rytmer i teksten gir ulike rytmer i musikken. Det er både en avstand og en intimitet mellom aktørene som fascinerer meg.

Etter gjennomgangen senker de tre skuldrene og ler og smiler til hverandre. Etter et såpass fokusert kvarter er det godt å tulle litt og være litt uformell. Samtidig er det er mye å snakke om, særlig praktiske spørsmål. Andreas kan fortelle at han ble “sykt sliten” av å spille så intenst over så lang tid, og de må finne ut av hvordan han kan variere spillet mer så han ikke blir utslitt. Det kommer et forslag om å jobbe med avstand mellom musiker og forteller, der musikken blir mindre intens når de to er nær hverandre, og motsatt. Det kan vi godt prøve, sier en annen. Det er god stemning i diskusjonene og en gjennomgående tillit til at de andre har noe å fare med.

En ny gjennomgang starter, og nå legger jeg merke til at Heidi ganske bevisst begynner å fortelle uten å advare de andre. Hun spør ikke om de er klare eller oppsummerer hva de skal teste ut, men kommer med det man kan kalle et estetisk stikk som skjerper de andre og viser dem at de er i gang. Hennes autoritet i rommet har nok ganske mye å si for prosessen, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvordan.

Igjen begynner den ordløse kommunikasjonen. Fokusert, lyttende og kroppslig jobber de i, ikke med iscenesettelsen. Fire gjennomganger har gruppa denne dagen, og for hver gang blir samtalen etterpå mer ivrig og oppstemt. Det er tydeligvis mye å bearbeide etter at aktørene har gitt så mye av seg selv. I lunsjen tre timer senere kan Heidi fortelle at hun er overraskende sliten.

Inn og ut av fortellingens verden
For meg er det som om aktørene denne dagen jobber i to forskjellige verdener. Den ene er vår egen uhøytidelige verden, der aktørene først og fremst snakker sammen om det som har skjedd og hva som skal skje. Den andre er fortellingens verden, hvor aktørene er i spill, og hvor de kommuniserer med hverandre gjennom hvert sitt kunstneriske uttrykk. Inn og ut av denne fortellingens verden går aktørene for å lete og oppdage, mens de utenfor reflekterer over og vurderer det de har funnet.

Det er en innforståtthet ved den ordløse kommunikasjonen som jeg synes er verdt å dvele litt ved. Verken forteller eller musikere er helt sikre på hvordan de skal forholde seg til hverandre i spillet, men begge ser ut til å være enige om at de ikke burde snakke om det underveis. Det er veldig sjelden de stopper opp for å avklare noe.

Et unntak er når komponisten plutselig må bryte en gjennomgang fordi han ikke klarer å dirigere trekkspilleren. “Hvorfor kan jeg ikke kommunisere”, roper han ut i frustrasjon. Det viser seg da at venstre hånd for han selvfølgelig er høyre hånd for Andreas, og at Andreas dessuten ikke forsto alle de ulike tegnene han brukte. Men etter en kort avklaring er de i gang igjen og gjennomgangen kan fortsette.

Jeg merker jeg blir nysgjerrig på den dynamikken som oppstår mellom de hverdagslige samtalene og utforskningen inne i fortellingens verden. Den ordløse kommunikasjonen er den foretrukne måten å jobbe på, men når den bryter sammen blir det et behov får å gå ut av situasjonen og diskutere og reetablere det vokabularet man bruker. At dette gjøres så sjeldent må ha noe å gjøre med at gruppa allerede har etablert et ganske tydelig felles språk.

Videre i denne prosessen er jeg spent på å se hva Heidi, Andreas og Tze Yeung kommer til å finne inne i fortellingens verden. Ingen av dem ser helt ut til å vite hva de leter etter, men de har tydeligvis et godt grep om hvor de skal lete, og hvordan.

Comments

comments