Bestefar gneldret som en tiger eller noen stoler vil alltid være tomme

Søndagsmiddag. Vi satt i finstua. Den ble sjelden brukt. På bordet lå det sølvtøy, nypusset..alltid… Bestemor eller mor som vi måtte kalle henne, hadde nennsomt og med kyndige hender pleiet fram en suppe med surt og søtt, og ferskt kjøtt. Det aller beste jeg kjente til. Lukten la seg som en vennlig sjel over bordet, etterfulgt av mor som bar det etterlengtede måltidet og satte det presist ned. Alt hadde sin faste plass. Varme, skrelte poteter på høyre side av bordet. De dampet av hete og slapp noe som lignet røyk i det de ble løftet opp fra fatet de lå på. Vi hadde også våre faste plasser, vi tre barnebarn, mamma og mor og far. Så åt vi og lovpriste underverket mor igjen hadde skapt fram. Far satt igjen med et kjøttbein. Ingenting skulle spares, han var vokst opp i en tid der alt spiselig måtte fortæres. Hver slintre måtte bort, helt inn til margen av beinet. Far satte tennene i en liten rest kjøtt, og midt i vår prat om skole, ferie, ønsker, drømmer, hverdagslige hendelser, om siste nytt, byturer, arbeid, ukebladnoveller, kunne det høres et dypt knurr. Vi ble stille, vi så oss omkring, overrasket over den fremmede lyden som brøt alt vi tidligere hadde opplevd ved en søndagsmiddag. I det far røsket den siste rest av kjøtt fra beinet, dukket han ned i sine forfedres historie, i en tid da vi var jegere og ennå i ferd med å skape historier uten evne til å fortelle dem. Jeg tror heller ikke far vet hvor lyden kom fra, jeg er usikker på om han selv hørte den, men han knurret som en gretten tiger over den hellige kjøttresten på beinet, idet han dro den av med tennene. Det var et urøyeblikk ved bordet, vi var brått en flokk fylt med en råskap. Og like fort var det over, bortsett fra et ekko av en sivilisert lattermildhet.

Et kvantesprang til noe annet, men det får en sammenheng tilslutt. Nord og ned, der bor Hel fortelles det i norrøn mytologi. En av gjenstandene i en hennes dunkle hjem er et bord kalt Hunger. Hel selv er dronning, hun barn av Loke og Angerboda og for alltid fordømt til å herske over det stedet man helst ikke reiser, der lever de som er døde av sykdom og alderdom. Hel er ensom ved bordet Hunger. Hunger har den egenskapen at at jo mer du spiser, jo mer sulten blir du.

Erychtion, en karakter fra gresk mytologi har tilsvarende skjebne. Han har brutt en av gudenes lover og dermed fordømt til evig sult. Kongen spiser seg ut av hjem, han spiser seg seg fattig og selger til slutt sin egen datter for å håndtere sin egen sult. Der er han da helt ensom ved måltidet og i sin ensomhet eter han seg selv.

For hva er vel et måltid uten selskap. Et måltid forbindes med mennesker samlet, hvor det utveksles kunnskap, ideer og historier, et måltid er et arnested for identiteten. Matro er ikke nærvær av stillhet, nei heller tvert om. Matro er en sanselig kakafoni hvor smaker blander seg med lyder, farger, latter, glede og gjentagende fortellinger for her formes et grunnlag for en kultur i familien, blant venner og kollegaer. Er det kanskje derfor vi setter oss med maten framfor en TV eller en data, dette skal erstatte et savn av fellesskap rundt måltidet, vi trenger fortsatt en flokk.

Så sitter vi foran TV og ser på matprogrammer. Mat er en selvsagt nødvendighet for å overleve, men mat har også blitt et luksusproblem. Vi er så rike at vi kan la oss underholde av mat konkurranser, sirkus og brød i en usmakelig kombinasjon. Og best er det når de som lager mat, ikke kan lage mat, vi morer oss over smakssanser som vrenges og sløsingen av råvarer og vi føler oss på toppen av næringskjeden. Høyere kan du ikke komme, alt er lagt til rette for at du skal føle deg vel der du sitter i sofaen med et knekkebrød og en skive ost. TV’en er Hels spisebord, vi blir ikke mette og må ha mer.

Matro er også en sorg. Mor og far er ikke her lenger. Daniel, min sønn Daniel, er borte. Han fryktet alltid at det bare skulle være oss tre til julemiddagen, det var ikke et selskap, det var ingen flokk. Hans siste jul, hans siste bursdag var fylt opp med mennesker, en forsikring om at hans fortelling skal leve videre i den samlede flokken. Matro er minnenes sted.