Det er mandag morgen, jeg sitter på et bittelite hotellrom i Berlin. Hører på nyheter og det er krig som tettpakker overskriftene. Derfor er det litt smålig å skrive om egne hendelser. Men kanskje det smålige trengs disse dager?

Denne helgen har jeg tilbrakt i Berlin, Tyskland hvor jeg har undervist på Universität der Künste. Dette er et fortellerstudie lignende fortellerstudiet på Oslomet, men strekker seg over en lengre periode, deltidsstudie, og preget av Ragnhild, min gode venninnes synsvinkel på muntlig fortellerkunst. Jeg har undervist undereventyr, en underkategori av folkeeventyr. Her har jeg brukt det jeg kan kalle Ben Haggartymetoden. Ben Haggarty er en britisk forteller, som har påvirket mange andre fortellere, blant annet meg. Jeg var heldig og fikk studere et år hos ham, hvor jeg lærte metodikken knyttet til folkeeventyr. Metoden har jeg selvfølgelig min egen vri på, så jeg har ikke fullstendig kopiert hans vei inn i undereventyret.

Mine reiser bidrar alltid med store eller små hendelser, slik var det også denne gangen. Det begynte da jeg landet i Berlin, jeg hadde alle dokumentene på plass, så det var ikke noe problem. Men i det jeg forlot bagasje terminalen ble jeg stoppet av tollen. De sto manne – og kvinnesterke i den grønne gangen – der du går når du ikke har noe å fortolle. Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg føler meg alltid utsatt når tollerne står der og glor på deg, hvor skal jeg legge blikket?

Jeg ble altså stoppet og spurt hvor jeg kom fra. Norge – sa jeg og ble trukket til side. Jeg spurte hvorfor jeg ble stoppet, og det var på grunn av det manglende EU merket på baggasjetaggen. Hmm … Norge er jo en del av EØS og på regjeringen side står det: «EØS-avtalen gir norsk næringsliv og nordmenn de samme rettigheter og plikter som næringsliv og borgere i andre EØS-land når det blant annet gjelder handel med varer, investeringer, bank- og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere og bo i EØS-land.».

Vel de sjekket bagasjen og der var det ikke noe å finne, og jeg vet ikke hva som gikk av dem, kanskje fordi de følte de måtte ha en grunn til å stoppe meg? De begynte å forhøre meg om fortollingsreglene!?!?!? Det har jeg aldri satt meg inn, jeg tar meg ikke med noe til utlandet, bortsett fra snus, men ikke i store mengder. Jeg visste ikke at det var min plikt å sette meg inn i disse reglene, noe de hevdet. Har du satt deg inn i de reglene? Uansett de forlot meg, jeg grep kofferten og der rant alt ut. Ja, for når de åpnet den oppe på et bord, lukket de selvfølgelig den ikke og det tenkte jeg ikke på, så alt innholdet lå strødd utover gulvet.

Jeg var litt skjelven da jeg gikk videre. Nå skulle jeg skaffe meg togbillett for å komme inn til selve Berlin. På togstasjonen var det flust med mennesker foran billettboksene (så viste det seg at det sto bokser også nede på plattformen, men det var jeg ikke klar over da). Jeg stilte meg i kø, den lange køen, kom omsider fram, fikk kjøpt billetten, tok syv skritt bort for å slippe neste person til. I løpet av disse få skrittene, klarte jeg å miste den dyrbare billetten. Jeg lette febrilsk over alt, men den var og ble borte og hvor den tok veien, vet jeg ikke. Så jeg måtte nok en gang stille meg i kø for å kjøpe en billett.

Vel, jeg kom meg på toget, og rett før toget skulle gå, kom jeg på at jeg ikke hadde validert billetten, så jeg hev meg ut av vogna, fikset billetten og hev meg tilbake. Jeg kokte.

Berlin, 25.02.2022

her snubler jeg i overkanter
mens skyggene sprader med lange skritt
nedover eller oppover

her ser jeg etter det som ikke er
en konstruksjon for skygger
de som ikke forstår mine blikk

jeg lytter etter bjørnen
den som sprer sin fell
den lå aldri i et hi

jeg smaker på lydene
skyggene åpner sine
mørke sluk
med lineære forklaringer

jeg assimileres
blir en reflekterende
skygge av skyggene

Etter en lang togtur og lang spasertur, kom jeg fram til hotellet. Vel, hotell og hotell, det er et bygg under konstruksjon, derfor står heisen og jeg måtte drasse min koffert opp i tredje etasje. Jeg fikk et bittelite rom, hvor toalett står skakt og krever en omdreiing av kroppen for å brukes. Det har jo sin sjarm. Rommet mangler internett, men hotellet har verdens hyggeligste betjening, hva annet kan de, enn å veie opp for manglene. I går glemte de for eksempel frokost, men fikk fart da jeg sa jeg skulle på jobb og trengte litt mat før undervisningen.

Det har sin sjarm, vinduet er dekket til av bygge stilas, rommet er kaldt, men betjeningen har gitt meg en radiator som jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke.

Flyet går sent i kveld, jeg har tenkt å vandre litt i Berlin, før jeg setter kursen hjem til Norge.

Comments

comments