Etterat hun hadde røpet såpass mye, ble hun grepet av frykt for de underjordiskes sinne og var redd for sitt neste møte med dem. Men da hun igjen besøkte dem, viste de henne den samme utsøkte vennlighet som før.
Hun fortsatte også med å besøke dem og nyte godt av deres gjestfrihet. Hennes foreldre gjorde alt for å få hennes tanker vendt bort fra de underjordiske, men forgjeves.
To nabogutter tok henne med alle steder hvor det var lek og moro. De snakket, spøkte og danset med henne; men midt under dansen hendte det ofte at hun ble så tung at det var umulig å få henne av flekken.
Da hun skulle konfirmeres og presten leste trosartiklene og dåpsordene for henne, ble hun så fylt med angst at hun løp sin vei. Presten trodde hun ville bli kvitt det når hun var konfirmert og fikk nattverd. Hun ble hentet tilbake til kirken, men på vei til alters ble hun rasende og løp sin vei. Igjen ble hun hentet, men prestens og menighetens håp om at hun skulle bli løst fra de underjordiske ble en skuffelse. Hun var fremdeles, rett som det var, borte for dem.
En dag da hun hadde vært borte og kom tilbake til foreldrene fortalte hun dem at hun var fridd til av en ung vakker mann som var oppvokst sammen med henne og at hun skulle snart gifte seg med han.
De to naboguttene bestemte seg for å gjøre frieren sjalu. De spøkte med jenta og la seg i hennes seng. Hun advarte dem, ba dem holde opp. Hun prøvde å komme seg vekk fra senga, men de to guttene ville høre på henne og holdt henne tilbake. Da ble hun brått grepet med usynlige hender og revet ut av senga. De prøvde med alle krefter å holde henne fast, men hun ba dem slippe, ellers ville hun bli slitt ihjel. Da guttene slapp henne, ble hun ført bort og var vekk.
Først flere uker senere kom hun tilbake og fortalte at nå hadde hun stått brud og de ville nå ikke få se henne mer. Hun skulle forlate bygda og som hun sa det forsvant hun.
Hun ble aldri sett igjen.