Dette er virkelig en av mine favoritt fortellinger. Kilden er Haukenæs: Norsk Eventyrskat.
I den tiden da Berg Tor for og ramla og kjørte med bukkene sine, bodde det på gården Mo, Granvin en gammel og fattig enke. Hun hadde en eneste sønn og han het Olav. Men denne Olav var god for to han; for han holdt og hjalp moren sin, enda han knapt tjente brødet til hver dag. Han var gjetergutt hos husbonden på Mo, en gammel peppersvein som var skyldig alt han eide, like ned til treskoene han fikk til jul.
Men nå var Olav en gutt som ville fram i verden og derfor tenkte han med seg selv at nå ville han av sted og prøve lykken sin han og. Så vasket han seg og tok på seg den nye, fine skinnbuksa som han hadde arvet etter sin far. Den siste skillingen ga han til sin mor.
Så gikk han nedover. Da han var kommet et stykke, så han noe ved føttene sine. Han tok det opp og det var en pung og hva som mere var, den var full av gullpenger. Olav gjorde store øyne, kan du vite; glad ble han og. Han ville stikke pungen i bukselomma; men så kom han på at det glitrende gullet lå nok ikke ser for at han skulle ta det. Det var nok noen som eide det.

I det samme fikk han øye på en mann langt borte i veien. Denne mannen gikk og stirret og stirret ned i veien som om han hadde mistet noe. Olav gikk bort til han og spurte om det var slik. «Ja da,» sa mannen sorgfull, «her et sted har jeg mistet en pung fylt med gullpenger.» «Ikke verre,» svarte Olav, «det skulle vel ikke være denne her?» Han viste mannen pungen og ville gå. Mannen stoppet han og sa: «Siden du har vist deg som en ærlig gutt, skal du få en liten lønn. Ønske deg noe og det du ber om skal du få. Ja, vær ikke redd om jeg er en annen enn du tror.» Olav så på han og da ble han til en høy mann med svart skjegg og belte rundt livet. Det var Berg-Tor. Du skal vite at Olav ble redd; men Tor snakket vennlig til han og tilslutt hadde han mot til å komme fram med et ønske. «Nå vel,» sa han, «da vil jeg ønske at alt som jeg møter herfra og ned til Eide, må bli mitt.» Tor slo ut i latter så sterkt at det svarte både i berg og åser, og gutten ble vettskremt. Så sa han: «Siden du ikke har noe høyere mål for ditt ønske, så skal jeg straks la deg få det du ønsker. Men pass på at du ikke gjør veien for lang, får da kan du få noe du ikke kan like.» Dette lovet Olav og Berg-Tor var borte.
Nå ville han gå videre, men framfor føttene hans lå pungen. Den tok han opp og sa: «Fortsetter det slik som det begynte, så blir jeg nok en rik mann.»
Han hadde heller ikke gått langt før det kom en sangfugl og satte seg på skulderen hans og begynte å synge så han rent kviknet til. Det gikk fort nedover. Så kom det en katt og fulgte etter han. Han kunne slett ikke like katter og ville jage han fra seg, men katten fulgte like godt.
En stund etter kom det en hund; men Olav kunne ikke like hunden mer enn katten og han tok en kjepp og kastet etter han. Han traff hunden på beinet, hunden ulte, men fulgte gjorde den like godt. Da så han at det ikke nyttet og lot hunden være med.
Så fant han en gullring. Den tok han opp og satte på hånda. En gjeterjente kom drivende med en flokk kyr imot han; men straks hun så gutten snudde hun og fulgte etter med hele buskapen.

Nå var han kommet så langt at han så øverste enden på Granvinsvannet. Da kom det kjørende en vogn med to hester foran. Vogna var full av stoler og bord og alt slikt som en trenger i et velstelt hus. Det var heller ikke glemt brudebunad med både stakk og krone. Alt var så gild tog blankt at han var over måteglad da vogna snudde og fulgte etter han.

Endelig var han kommet så langt at han kunne se til Eide. Han tok seg nå god tid til å se seg omkring for å se om det ikke skulle komme noe gildt tilslutt. Jo jammen, der så han det bevege seg noe mellom bjørkene; men da det var kommet nær han, satte han i å banne. Ja, om han hadde vært selveste erkeengelen Gabriel, så hadde han bannet.
Borte i veien sto en gammel heks som bare kunne sammenlignes med den vondes oldemor. Nesa var glorød, munnen lignet et grisetryne og øynene var røde og stygge. Og dette ulignede sto og strakte armene u mo gutten mens hun rynket på nesa og smilte skakt. Hun ville nok vise hvor fornøyd hun var med den nye brudgommen sin. Så sa hun: «Goddag min snille brudgom, du har nok ventet lenge på meg; men nå er jeg helt i din tjeneste.» Gutten var både forferdet og sint han; det hjalp ikke. Heksa sto på sitt og han måtte finne seg i sin skjebne.

Han tok ikke til å angre på at han hadde tatt heksa; for nyttigere menneske skulle du aldri ha sett. Flink var hun, og godslig var hun så det var en ren glede.
Så var det en dag Olav var ute på arbeid. Da traff han på Berg-Tor. De to tok til å snakke. Tor spurte han hvordan han likte kjerringa si: «Jo,» sa Olav, «Jeg kan ikke klage heller, for hun er både snill og god. Den eneste lyten hennes er at hun er så skremmelig stygg.» «Ja, jeg har spilt dere et puss.», sa Tor og lo; «for nå skal du høre. Samme dagen som jeg traff deg traff jeg på en vakker og ven jente som så ut til å være temmelig kry, syntes jeg. Jeg ga meg i snakk med henne og spurte om hun noen gang hadde sett Berg-Tor. Men da sa jenta at jeg ikke skulle snakke om noe så fælt til en jente som henne. Da ble jeg sint, kan du vite og så lot jeg henne så se meg i min rette skikkelse. Deretter sa jeg til henne at som straff skulle hun bli til den argeste heks til hun med godlynne fikk folk til å glemme hvor stygg hun var. Det er henne du har fått til kone. Men hør nå. Det er ikke godt å alltid ha en heks i huset. Derfor gir jeg deg rett til å jage henne bort.» Så var han borte.
Ha, ha, tenkte Olav. Nei jage henne ville han ikke så snill som hun var. Han gikk hjemover. Men da han var kommet til husdøra, så han en ung, vakker kone som tok omkring han og takket han for at han ikke ville jage henne bort. «Nå har du frelst meg» sa hun.

Comments

comments