Befinner meg i Skottland

Randi! Randi var en kvinne jeg traff på flyet. En kvinne på noe over 70 år. Hun bodde i Edinburgh, hadde bodd der i bortimot femti år. Hun hadde en liten familie der, to sønner som selv var gift. Randi var skilt. Hun dro til Norge to ganger i året for å treffe familie. Skottland var hennes hjem, selv om hun følte seg ensom. Hun hadde Skype som hun brukte minst to ganger om dagen og så sang hun i kor. Jeg tok følge med Randi da flyet landet og vi skulle bevege oss mot byen. Hun gikk fort av gårde, så jeg måtte småløpe etter henne.

Jeg vinket farvel til henne, da hun gikk av trikken før meg.

Det er stund siden IGJEN, jeg la ut innlegg. Jeg landet natt til tirsdag i Norge fra Kina, og dagene etter ble fylt opp med å kurse, undervise og fortelle i skolen. Ikke minst måtte jeg vaske klær for Skottlandsturen.

Så nå befinner jeg meg i Skottland. Jeg kom i går, fikk med meg åpningen og i dag reiser jeg til Alloa for å ha forestilling.

Og så traff jeg Linda. Linda, en kvinne på over 70 år. Et levende ansikt, en nett kropp omgitt av grått langt hår. Linda er opprinnelig amerikansk, men har bodd det meste av livet i Skottland. Hun forvillet seg hit som student, tok master og PHD. Og så forelsket hun seg. Hun giftet seg med han og hun skilte seg fra han. Men de beholdt kontakten og hun fant han død, sin eksmann. Hadde det ikke vært for henne, så hadde han ikke vært den vi kjente han som. Hun skrev nemlig bøkene sammen med han, for han, som var en omreisende, en «traveler», kunne knapt skrive selv. Hun skrev dem sammen med han og på den måten dyttet han ut i en rolle, hvor han skulle bli forteller over alle fortellere. Han var en slags farsfigur for oss foreldreløse. Selv har jeg fortelling som jeg forteller etter han. Jeg skriver selvfølgelig om Duncan Williamson.