Moren undret og gråt. Men i sitt hjerte elsket hun dem og var like glad i dem som alle mødre er i sine barn. Deres far elsket dem også, han bygde en egen hytte til dem. En egen hytte med mørkt tre og uten vinduer, slik at barna deres kunne sove der når solen var oppe. Der var de trygge for solens varme, og ikke en eneste solstråle kunne skade dem. Så hele dagen lå de og sov, enda det trenge de ikke. For barn av voks er ikke som andre barn. De kjenner ikke smerte. De var plikt oppfyllende, og de kunne arbeide dobbelt så lenge som andre barn. De tok kyrne til vannhullene, samlet ved, tok seg av avlingen og gjorde rent, det samme som barn gjorde på dagtid. Men de lekte ikke som andre barn. De hadde et spesielt sted, hvor de fire satt sammen. Der de pleide å sitte og fortelle hverandre historier, synge sanger og dele hemmeligheter.
Den yngste gutten Ngwabi var ikke som sine søsken. Han lignet heller ikke på sine søsken. Det ene øye hans var litt skjevt, som om det hadde rent nedover. I den mørke hytta uten vinduer hadde han pirket og skrapt så det ble et lite hull i veggen. Gjennom dette lille hullet kunne han kikke ut, når solen sto i en spesiell posisjon på himmelen. Ngwabi elsket å høre latteren og stemmene til de andre barna utenfor, og han kunne få små glimt av dem når de lekte i solen. Han kunne få små glimt av farger på gress, trær og blomster. Alt dette drømte han om, drømmer fulle av håp og fantasier. I motsetning til sine søsken som aksepterte at de aldri ville få vite hvordan egentlig verden var lik, lengtet Ngwabi etter denne verdenen. Han lengtet etter å kunne se denne verden. Om natten kunne han bli stående for å se om han kunne få glimt av åsene i det fjerne, og han undret seg på hva som var videre, videre bak åsene. Han så stiene som ledet den ene veien og så den andre. Men han kunne ikke følge dem, for om natten var dette farlig. Han delte sine drømmer og tanker med søsknene. Han lengsel etter frihet. «Hele dagen er vi innesteng i hytta, om natten er vi omgitt av mørke, «sa han, «vi vet egentlig ikke hvordan verden er». Men de delte ikke hans drømmer, og etter hvert ble han stillere og stillere, han trakk seg inn i sin egen verden. Etter hvert som tiden gikk, ble lengselen og drømmen større.
En dag holdt han ikke ut lenger. Han rev opp hytte døren og løp ut, ut i den farlige solen. Da solen sto på sitt høyeste. Og der ute så han åsene, de grønne åsene, det blå vannet. Det grønne gresset, de fargefulle blomstene. Han så barna, han så barna leke og han vinket til dem. Men solen sparer ingen, mens han sto der og vinket, begynte han å synke, bena hans skled utover den varme bakken. Han begynte å smelte. Han ble redd, så han ropte om hjelp, han ropte på sine søsken. Hans bror og søstere hørte han, men de kunne ikke hjelpe han. De måtte stenge døra etter han, for å skåne seg mot solstrålene. Tilslutt stoppet skrikene, for Ngwabi var blitt en dam av smeltet voks på bakken.
Da natten falt på, sprang barna ut av hytta og samlet seg rundt den harde voksen, som hadde vært deres bror. Hans storesøster, samlet forsiktig voksen til en klump, hun skrapet den forsiktig opp av bakken. Så vandret de i stillhet til deres spesielle sted. Og i stillhet begynte søsteren å lage en stor fugl av voksen. Alle barna samlet blad og løv fra trærne som de festet på fuglen. Her og der presset de bladene på fuglen, dette var fuglens fjær. Bladene ville beskytte fuglen mot den strenge solen. Fuglen var en flott skapning. Den hadde et stolt hode, skarpe øyne og kraftige klør.
Så bar barna den store fuglen til sine foreldre. De fortalte hva som hadde skjedd. Moren tok fuglen i sitt fang, hun gråt, hun sang og kysset fuglen farvel. Faren tok forsiktig fuglen inntil sitt bryst og så kysset han også fuglen. Barna arbeidet ikke den natta. De plasserte fuglen på en stein og så tok de hverandre i hendene og satt rundt fuglen, hånd i hånd. Når sol oppgangen kom, gikk de inn i hytta og la seg på det stedet deres bror hadde ligget, rundt det lille hullet som Ngwabi hadde laget.
De stirret på fuglen. I det lyset kom over åsene, var det som om fuglen hev etter pusten. Vingene begynte å skjelve. Den snudde på hodet og stirret mot hytta, og så mot åsene. Og langsomt, slo den store fuglen, som de hadde skapt, ut med vingene og lettet. De kunne høre hvordan vingene slo, den fløy tre ganger rundt hytta, før den med et skrik fløy mot åsene og var borte. Ngwabi, deres bror var endelig fri.
”Tradionally Storytelling in the primary classroom”, Teresa Grainger.