Kilde: Old Estonian fairy tales, Fr. R. Kreutzwald

En grådig bonde hadde mange problemer med gårdsdriften fordi drenger og tjenestepiker aldri ble lenge hos han. Ikke det at han drev dem hardere enn andre bønder, men han ga dem ikke noe å spise. Sulten drev dem rett og slett bort fra gården. Og når dette ble kjent, var det ingen som ville arbeide for bonden.
Bonden dro av gårde til en vismann for å få råd, han tok med en sekk med penger og andre gaver til den fremsynte. Han spurte om det var mulig å få hjelp til gården som ikke krevde å spise han ut av hus og hjem. Vismannen svarte: ”Ja, det er mulig, men utenfor min makt. Du må dra til djevelen for å få hjelp.” Så fortalte han bonden at han skulle finne en sort hare og gå til et veikryss tre torsdagsnetter på rad for å plystre på djevelen. ”Så må du finne en måte å sette opp en avtale på,” sa vismannen, ”mer kan jeg ikke hjelpe deg. Men pass på at han ikke snyter deg.” Mannen ville vite hvordan han kunne få tak i en sort hare og vismannen sa han kunne bruke en sort katt i stedet.
Den første torsdagen la mannen en sort katt i en sekk og gikk til veikrysset med hjertet i halsen. Han plystret og ventet, men ingen kom. Han plystret en gang til og tenkte at om han ikke kom nå ville alt være bortkastet. Vinden brølte og bonden så en mørk skikkelse fly i vinden og hørte en stemme si: ”Hva vil du meg?” ”Jeg har en sort hare til slags.” ”Kom igjen neste torsdag, i kveld har jeg ikke tid til dette”, sa stemmen og mannen kunne ikke se skikkelsen lenger. Bonden var litt irritert over at han hadde gått denne lange veien til ingen nytte. Men det var ikke noe å gjøre med det.

Torsdagen etter var han heldigere. Etter at han hadde plystret kom det en liten mann med en sekk og spurte: ”Hva vil du meg?” Mannen sa: ”Jeg har en sort hare til salgs.” ”Hva ønsker du for den?”, ville den lille mannen vite. Og bonden svarte: ”Jeg ville ikke ha noe annet enn en dreng og en hushjelp som kan hjelpe til på gården og som ikke ønsker å spise noe mat.” ”Og for hvor mange år ønsker du det?”, sa djevelen. ”Så lenge jeg lever”, sa bonden. Men den fremmede sa at avtalen gjaldt bare syv år eller syv ganger to år. Det var bonden fornøyd med. ”Kom hit neste torsdag med haren og jeg skal bringe deg det du ønsker. Men i tørketider må du bløtlegge dem over natten ellers vil de visne og ikke kunne arbeide mer.”

Den tredje tordagsnatten var mannen ved veikrysset igjen. Han plystret og djevelen var der straks, men han var alene. Verken dreng eller jente var med han. ”Du må gi meg tre bloddråper av ringfingeren for å forsegle avtalen,” sa den fremmede. Mannen spurte hvor hjelpen var, i sekken var svaret. Sekken så ikke ut til å være noe særlig stor og bonden var redd han be lurt. Den fremmede så ut til å kunne lese hans tanker og sa: ”du blir ikke lurt. Ut av sekken dro han en liten dott; ”Her er din dreng!”. En stor bredskuldret mann sto brått framfor mannen. Og en kvinnelig hushjelp kom fram fra en annen dott. ”Dette er dine tjenere som ikke trenger noe mat”, sa den fremmede. ”Gi meg tre dråper av ditt blod og den sorte haren, og gå hjem.” Mannen gjorde som han ble fortalt med spurte om navnene til de to nye tjenerne. ”Kall dem ved og bark,” sa djevelen. Så puttet kan den sorte ”haren” inn i sin egen sekk og gikk sin vei. Bonden gikk hjem med sine nye tjenere.

Drengen og hushjelpen arbeidet hardt hver dag fra soloppgang til solnedgang uten mat. Om sommeren så de ut til å visne litt og da la han dem i vann for å bløtes gjennom natten. Om morgen var de like friske og sterke som før. Bonden kunne legge til siden en liten sum hvert år fordi han ikke brukte penger på lønn og mat. Slik det i syv ganger 2 år og det var bare et par uker igjen av avtalen. Bonden var redd han skulle miste hjelpen og han tenkte så det knaket for å se om han kunne forlenge avtalen.
En morgen da han sto opp, så han at drengen og hushjelpen ikke var kommet i arbeid ennå. Han klatret opp på hemsen for å se om det var der, men det var ingen å se. På deres senger fant han en liten vedstump og litt bark. Da forsto han hvorfor de het det de het. Han skulle til å gå ned stigen, da en hånd grep han og kvelte han der og da. Alt det kona fant var tre dråper blod på loftet. Da hun gikk inn på loven så hun at den var tom og i kistene, der mannens sparepenger skulle være, lå det bare tørt løv. All rikdommen var altså ingenting. Enka døde av sorg, selv om hun aldri fikk vite at mannen var blitt kvelt av djevelen og sjelen var solgt på grunn av grådighet.

Comments

comments