I La Ville i New Orleans, gravlegges folk ikke i jorda. Om det blir oversvømmelse eller flod vil nemlig likene flyte opp og kanskje komme på besøk.
Ved en elv bodde det en gang en gammel mann med en eneste datter som het Therese. Moren hadde gått bort og Therese måtte ta seg av sin far, som var en grådig og grinete mann som drev sin datter som et esel og som kledde henne i filler. Til tross for at hun var gifteklar, så hun ingen friere. Den eneste hun så var sin grinete far.
Alt han brydde seg om, var noen gullmynter han hadde gjemt under en løs planke i gulvet under hans seng. Hver natt ville han lukke døren og med et tent lys ville han sitte i mørke og telle sine mynter. Han elsket å kjenne tyngden av dem og høre lyden av myntene når han slapp dem ned. Stakkars Therese var så ensom. Hver kveld ville hun banke på hans dør og hennes far ville si: ”Hvem er det?” ”Det er meg far”, sa hun, ”Det er meg Therese. Far, slipp meg inn, jeg er så ensom.” Men faren ville skrike tilbake: ”Jente, kom deg vekk og gå tilbake til ditt arbeid. Du vil ha tak i mitt gull og der skjer over min døde kropp.”
En kveld banket hun på igjen. ”Hvem er det?” ”Det er meg far, jeg er syk”, stønnet hun, ”Slipp meg inn.” Men faren skrek tilbake: ”Du er lat, det er det du er. Kom deg vekk. Du er ikke syk. Du vil bare ha mine penger og der skjer over min døde kropp.”
Igjen og igjen, banket Therese på sin fars dør. ”Hvem er det?” ”Det er meg, slipp meg inn. Jeg er veldig syk, jeg trenger en lege. Hent en lege.” ”Pappa, hjelp meg. Det gjør så vondt. Åpne opp døren” Men hennes far var like kald som myntene. Tilslutt ble det stille og hun kom ikke mer til døren. Faren var nysgjerrig og åpnet døren. Der lå Therese livløs på gulvet.
Den gniene mannen var for gjerrig til å gi datteren en skikkelig grav. Han la henne i en trekiste og gravla henne i sumpen ved et sypress tre. Naboene ristet på hodet. De advarte han om at det kom til å bli problemer. Hvordan kunne stakkars Therese hvile i fred i en slik grav.
Det gikk tre uker og en storm bygget seg opp. Vinden blåste og regnet falt som nåler da en orkan kom forbi. Om kvelden satt gamlingen på sitt rom og telte mynter. Utenfor ulte vinden og regnet pisket. Gamlingen hadde ikke fått med seg at elven hadde steget. Han satt i sin gyngestol, med fanget fylt opp av mynter. Det var en lyd i porten. Så banket det på døren.
”Hvem der?”, skrek han. Men kun et stort sukk som om det var vinden svarte og han tenkte at det var bare noen løse hengsler og fortsatte å telle. Den banket sterkere på døren. ”Hvem der?”. Det var kun den hylende vinden å høre. Han konsentrerte seg om gullmyntene. Det dundret på døra. ”Hvem er det?”. Det hørtes et lavt stønn. Mannen kjente det gikk kaldt nedover ryggen. Sukkingen ble høyrere og høyere og over den hylende vinden kunne det høres et forferdelig skrik. ”Far. Det er meg. Therese. Slipp meg inn. Slipp meg inn.” Da orkanens øye for over huset, kunne det hører et skrekkelig skrik.
Tre dager gikk og vannet trakk seg tilbake. Naboene kom over for å se etter den gamle mannen. De rodde til hans sted og da de rodde forbi sypress treet så det at jorden var vasket vekk og graven var tom.
De banket på hos den gamle, men det var ikke noe svar å få. I frykt for at det hadde skjedd noe skrekkelig, gikk de inn. De fant han sittende som en stein i gyngestolen, kald som marmor. Hans hår var helt snøhvitt. Et stille skrik var frosset fast i hans ansikt og hans øyne stirret i skrekk. På gulvet sto den knuste kisten til Therese og i den lå liket. Hennes skjelett hånd holdt en av farens gullmynter, og et smil var å se på hennes lepper.
Med pengene ga naboene Therese en skikkelig begravelse. Det var ikke nok penger til å gravlegge den gamle mannen, de gravla han ved sypresstreet. Siden da reiser den gamle seg hver gang det er uvær for å advare folk. Og folk vet at han har vært på besøk når de hører det banke i døren uten at de kan se noe.