En dag spurte Gud Azrael (dødens engel): ”Har du noen gang grått?” Azrael svarte: ”Ja, en gang.” ”Når?” Azrael fortalte: ”Du ga meg ordre om å hente sjelen til en kvinne som akkurat var blitt mor. Barnet var noen minutter gammelt. Jeg gråt for barnet, men jeg måtte ta hennes sjel fordi du hadde kommandert dette. Jeg gråt for det barnet.”
Og så spurte Gud: ”Har du noen gang vært redd?” ”Ja, en gang.” ”Hva var det som gjorde deg redd.” ”En gang skulle jeg hente sjelen til en konge. Da jeg kom til hans slott, hadde hele verden samlet seg i ære for han. Han satt der på en måte som ville fått en ung manns hår til å bli grått. En falk kunne fint ha landet på hans bart uten at han ville vike. Jeg var redd.”
Gud sa: ”Du skal vite at den kongen var barnet. Den morløse gutten ble lagt på trappen til en god mann. Han fant barnet og brakte det med seg til kongen, for kongen og dronningen hadde selv ingen barn. Og der var han, slik du så han.”