«Snakket hun om brystmelk?», det var Venkes første reaksjon når vår sesjon på konferansen var over på torsdag. Vår presentasjon gikk fint, vi har det i kroppen nå, så rytmen og timingen var på plass. Vi var selvfølgelig nervøse på forhånd, slik det skal være. Vi har en runde igjen, som du kan lese om her, før vi pakker paper performancen bort i en artikkel og begynner på noe helt annet.
Det var tre innlegg i vår sesjon, og etter oss kom det to amerikanere, hvor den ene snakket om morsmelk. Begge snakket veldig fort så noen falt nok av, slik som Venke. Det ene innlegget handlet som sagt om morsmelk, om hvordan foredragsholderen brukte sin egen morsmelk inn i kunst.
Deretter forlot Venke og jeg konferansen, vi hadde fått nok av halv dårlige innlegg og moderatorer som ikke kom i tid. Jeg tok med Venke til «The storytelling center» hvor jeg møtte Annalisa og planla mitt besøk i Skottland i oktober. Jeg fikk også med meg en barneforestilling som var dedikert til Duncan Williamson, den store fortelleren og læremesteren til mange europeiske fortellere som døde i 2007. På kvelden dro jeg tilbake og traff Donald, festivalsjefen og fikk med meg fortellerkafeen som hadde Valetinsdagen eller kjærlighet som tema. Den dagen hørte jeg, forunderlig nok, samme fortelling to ganger, fortalt av to forskjellige fortellere. Det er en vakker fortelling, som jeg skal skrive ned og legge ut her på bloggen.
Jeg hadde også en blunder den dagen. Jeg kjøpte meg en kjole. Da jeg kom til hotellet, prøvde jeg den ivrig og jeg bestemte meg for å ha den på meg resten av dagen. Jeg glemte selvfølgelig å fjerne disse lappene som henger på et nytt plagg. Det oppdaget jeg først når jeg skulle legge meg den dagen.
Så var Edinburgh oppholdet over for min del. Men jeg reiser tilbake i oktober til fortellerfestivalen som nevnt over.