Atterganger er et utrolig fint ord, det er presis på hva det betyr, noen går tilbake. I dag bruker vi som oftest begrepene gjenferd eller spøkelse. I folketroen har du også begrepet skrømt eller skrymt, som kanskje er et videre begrep enn atterganger. Skrømt og skrymt er på en måte uforklarlige og delvis skremmende syn man opplever, hvor spøkelse kan inngå som en del av det. Det kan være beskrivelser som: en hvit vandrende kvinne, en blå bukk som skiftet skikkelse og ble til en gris med lange ører, en hodeløs mann, et fælt udyr med ild i munnen, en prestefrue som gikk igjen også videre.
Atterganger eller dauingen som den også kalles, er kanskje den karakteren du finner mest omtalt i norske sagn. Grunnen til at de går igjen er at det er noe som ikke er i balanse, noe er uoppgjort eller det har foregått en eller annen form for svik. De kunne også gå igjen fordi det trenges, det fortelles for eksempel om koner som går igjen for å hjelpe enkemannen.
Foring er også nevnt som et bestemt spøkelse. En tidlig morgen 1901, forteller et sagn om noen som ser en kvinne gå framfor seg, kvinnen bar en liten bøtte. Etter hvert nærmet vandreren seg og fikk se kvinnens ansikt. Det vil si, det gjorde han ikke, hun manglet hode. Der hodet skulle ha vært var det kun en klesbylt. Foring har litt forskjellige betydninger i de ulike områdene sagnene har blitt fortalt. Det er beskrevet som mennesker som ikke fikk fred i graven. De hadde egne julemesser julenatta. Det som ofte går igjen, er at foringer er et gjenferd som mangler hode. På Salten finner du en tilsvarende karakter kalt Sagstolmannen: “ein mannsskapnad som er fri for hovud. Han er i raud trøye og grå bukse, og so ber han på ein sagstol.” (Ragnvald Mo, Dagar og År, segner frå Salten) I sagn fra Nordmøre har du også begrepet faurtru som er den dødes hvite sjel som forlater den døde ved å sveve avgårde.
Berthe Hareid fortalte i 1938 om noe som skjedde rundt 1850. Det skjedde om vinteren i torskefisket. En stormdag forsvant det to båter fra Ulstein med mange gilde karer. Det var sorg i hele bygda etter denne sørgelige hendelsen.
Johanne, som ikke var i slekt med noen av de som forsvant, ble uroet om nettene. Hun hadde fått en sønn som hun ønsket å kalle Erling. Om nettene syntes hun at hun så en mann i fullt sjøhyre komme inn i stua og bort til vogga der veslegutten hennes lå. Han var fortsatt udøpt. Dette gjentok seg natt etter natt.
Johanne gikk til nabokona Lisbet og spurte om råd. ”ja, du forstår vel hva han vil,” sa Lisbet. Ja, hun gjorde det. ”Han vil jeg skal kalle gutten etter han, men gutten skal hete Erling etter far min,” sa hun. ”Jeg skal gi deg et godt råd,” sa Lisbet; ”du skal gjøre en bakstehelle gloende het og legge den ved dørstokken i kveld når du legger deg.”
Johanne så gjorde. Men hun hadde knapt sovnet, før hun våknet brått av et fælt skrik borte ved døra. Det var dauingen som hadde brent seg.
Nå hverken så eller hørte hun mer til han. Men vesle gutten gikk det ikke så bra med. Han ble en tulling alle sine dager og ble kalt for ”Gale-Elling.”
(kilde: Martin Bjørndal Segn og tru Folkeminne frå Møre)