Jeg har ikke tatt for meg de siste verktøyslappene. For deg som ikke har lest de tidligere innleggene, så er det slik at jeg hver dag trekker en lapp fra en boks. På boksen står det et fortellerverktøy som jeg da må arbeide med den dagen. De to siste lappene har vært karakterutvikling og den syntetiske karakteren. Den første er ikke så grei når det kommer til muntlig fortellerkunst. I folkeeventyr f.eks. er karakteren arketypiske og skal tjene tematikken i fortellingen. Deres personlige historier er i utgangspunktet ikke så interessante.
Dessuten er karakterutvikling et såpass stort område at den lappen burde jeg har delt inn i flere lag. Den syntetiske karakteren egner seg best i livsfortelling, fordi det betyr å tilføre en person fiksjonelle elementer, gjerne noe som gjør at det strekker seg ut over virkelighetens grenser.
På dagens lapp står det setting. Dette betyr både tidsmessig og geografisk lokalisering. I fortellingen om Hervor, som jeg arbeider med, kan det være da hun står ved gravhaugen til sin far. Det er etter alt mørket har falt på, hun er alene, for alle frykter graven etter mørkets frembrudd. Gravhaugen er omgitt av flammer for å holde Hervor unna. Men hun roper ut at flammene ikke vil bite på henne.
Dagens fortelling er samlet inn av A. Monrad på Romerike i Akershus. Det var Inger Marie Falle som formidlet fortellingen.
Mannen som hadde så mange uhell på julefta
Før i tida var folk så tidlig oppe store juleftasmorgen, for at dom kunne bli ferdig med alt arbeidet til høgtida skulle innringes. Slik var det med denne mannen au. Klokka fire juleftasmorgen var han oppe, og det fyrste han gjorde var å gå på låven og treske.
I fyrstninga gikk alt bare bra, men så begynte uhellet. Det fyrste som hendte, var at han slo i hjel katta si med sliulen. Da klokka var seks, skreik kjerringa på han og ba han komma og hogge opp brønnen så hu kunne få vatten til vellinga. Itte før hadde han fått hol på brønnisen, så slapp han øksa si nedi brønnen. Han måtte da finne noe annet så han kunne få såpass hol at kjerringa fekk vellingvatten.
Da han hadde eti, gikk han til husbonden sin for å hogge juleved. Da han kom dit, var det enda så mørkt at han itte kunne se foruta lys, derfor fekk han varme i noen tyristikker som han sette i vedskålveggen. Han hogg og hogg og glømde bort tyristikkene, og før han visste ordet ta, stod heile vedskålen i lys loge, det var så vidt han kom seg ut sjøl. Både skålen og juleveden brente opp. Mannen vart aldeles utav seg sjøl, men husbonden hans, som var en snill kar, sa at han itte måtte ta det slik. Dom fekk vera glad at itte fleire hus strauk med, og ved var det nok ta i skauen. Nå fekk han komma inn og få både mat og dram, det var jo jul, og kjerringa hadde noe sul ferdig som han skulle få med him.
Da han kom inn på kjøkkenet, sat kjerringa til husbonden og kinne smør. Hu reiste seg da han kom inn, og fant fram mat åt han og bau han bort åt bordet. I det samme han gikk over golvet, velte han kinna så rømmen flaut utover, men da vart kjerringa sint og sa det var best han såg til og kom himatt. Han kunne visst itte gjøre anna enn spetakkel og ugagn den dagen.
Mannen tok det han hadde fått og strauk himover, men itte før var han kommen ned på vegen, så vart han omringa av en flokk kråker som holdt på og åt opp både han og sulet. Men endelig kom han da himatt, og da han fortalte det som hadde hendt til kjerringa si, sa hu:
– Gud bære deg! Du må vera feig, for den som har mange uhell på juleftan, er enten feig eller får han bare ulykker heile året rundt.
Hu hadde han bortåt bordet å få mat og sia bytte klær til helgja. Så lukka kjerringa opp begge dørene til det stor matskapet og ba han se å mye godt dom hadde til jul. Og i skapet låg både julekake og annen kake, lefse og flatbrød, smør og ost, sylte, kjøt og flesk, men oppi det øvste rommet sto ei flaske julebrennevin. Så kom mannen til å tenke på at han ville ta seg en dram etter all den leiheta han hadde hatt. Men skapet var så høgt at han itte kunne nå a frå golvet, derfor kleiv han opp i det neste rommet og holdt seg i det øvste med han tok flaska. Men i det samme valt skapet over ende så han vart liggendes under det, og smør og ost, lefse, flatbrød og kaker, brennevinsflaska og alt som var i skapet dansa bortetter golvet.
Men da vart kjerringa flygende sint. Da hu var så lita ta vekst at hu itte kunne få rå med han på annen måte, tok a en stol og kleiv oppå og gav han ei grepa øreteve på hår side.