Julebukken, for noen kanskje en sånn støvete halmting man henger opp på juletreet, for andre en utkledning for romjula.
Hos Tore Bergstøl i “Atterljom Folkeminne fraa Smaadalane kring Lindesnes II” kan du lese følgende om julebukken.
Julebukken var som en mann nedentil, men som en bukk oventil. Hver bygd hadde en bestemt plass der julebukken holdt til og alltid kom han samme veien. Bare når det gikk mot jul kom han fram til hus. Det gikk svært smått med han. Han brukte flere dager på å gå bare et stykke.
Det første huset han tok inn i var helst kvernhuset. Så dro han til badstua (hvor han var i flere dager for å vaske seg ren) og julaften kom han helt hjem til der folk bodde.
Den julebukken som hørte til på Løland holdt seg ute ved Kleiven. En måned før jul kom han ruslende ned Kleivstien. Julekvelden kom han til ildhuset og satte seg, og satt der mens de kokte grøten. Fikk han ikke grøt, hende det at han dret i pipa.
Kona til julebukken kalte de pimpaa. Julebukken og pimpaa var enslige som risen og gygra. Det er ingen som har hørt om de hadde barn sammen.
I Spangreid satt kona og kokte grøt julaften. Så kom julebukken inn til henne. Da han var kommet inn på gulvet ristet han seg så gryta datt ned og kona ramlet av krakken. Mannen hørte larmen og for ut på kjøkkenet. Der lå kona på gulvet og grøten i asken, men julebukken så han ikke noe til.
Jeg anbefaler Norsk Eventyrbibliotek. Det er en samling eventyr fra hele Norge. Et tips er å lete i fotnotene. Dette er en kort “fotnotefortelling” fra Nord-Norge.
Julebukken (Kvideland, 1977)
En jente satt og malte korn. Det var hardt arbeid, men mens hun holdt på og svettet og slet, fikk hun med ett se en fæling. En stor og stygg ‘en sto og glodde på henne. Han smilte og ble om mulig enda fælere å se til. Det var selveste julebukken. Han tilbød seg å ta over arbeidet for henne, om han fikk ligge med henne på julekvelden. Dette var en skrekkelig tanke, men arbeidet var hardt og fristelsen ble for stor, så hun takket ja.
Da julen nærmet seg, angret hun. Husbonden merket seg at hun ikke lenger var så ivrig i sin tjeneste som hun pleide. Det var noe som tynget henne og til slutt fikk han det ut av henne.
Husbonden visste råd. Da julekvelden var der, tok han en gryte med tjære, kokte den opp og satte den framfor senga til tjenestejenta. Da mørket falt på, kom julebukken farende. Han hadde det travelt og hev seg mot senga hennes. Han for rett i den kokende tjæren. Like fort som han var kommet, sprang han på dør og skrek:
“Au, au kristenmannsjenta var heit.
Hun var heit, hun var heit.
Hun var brennendes heit.”
Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.
Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.