Da jeg hørte på de tre greske fortellerne, tenke jeg at det skulle vært interessant å reist verden rundt for å studere fortellere i aksjon, spesielt nå som jeg selv har laget meg en verktøykasse for å begrepsliggjøre det som skjer når man forteller. For selv om man ikke forstår språket, er det likevel mye å studere, slik som fortellerens gester (selv disse selvfølgelig står i en forbindelse til det verbale språket.)
Jeg landet i går ved tre tiden etter en rimelig lang og noe forsinket flytur. På kvelden traff jeg Dimitris og Manya. Manya har jeg kjent i femten år, Dimitris var et nytt bekjentskap. Det vil si at han har sett meg fortelle, men jeg kan ikke huske å ha hilst på han tidligere. De er begge entusiastiske for fortellerkunsten, men bitter politiske. For en kunstner er det bort i mot umulig å leve av kunsten nå, og de (eller disse to) skylder på Frankrike og Tyskland. Jeg valgte å ikke respondere så mye på det, men heller vise min sympati.
Manya fortalte meg om en fortelling jeg fortalte henne for femten år siden, en fortelling jeg fikk av min sønn Isaks far. En kort og egentlig fin fortelling. Denne fortellingen adapterte Manya og gjorde til sin. Så viser det seg at en annen forteller har tatt denne fortellingen og publisert den i bokform. Da kjente jeg at jeg ble litt småsur. Det er tydelig «mye lettere» å gi ut bøker i andre land innenfor fortellermarkedet enn i Norge og dette irriterer meg noe.
Over til noe helt annet, mens vi er inne på bøker. Jeg leser min første Jon Nesbø bok. Jeg hadde glemt å ta med meg en bok for reisen og kjøpte da «Snømannen» på flyplassen. Jeg klarer ikke å legge den fra meg. Så nå skal jeg lese et nytt kapittel før jeg øver på forestillingen jeg skal ha senere i kveld.