Den årlige unødvendige turen

I går var det på’n igjen. En tur retur Skjærhalden – Strømstad – Sverige, en båttur du absolutt ikke trenger, som du angrer på hver gang du står i kø for å komme ombord og som du skjemmes over når du først sitter fast i båten. Turen må gjøres sammen med et tålmodig selskap – helst et selskap som ikke er for høylytt, for ritualene ombord er skamløse. Når du først kommer fram forstår du ikke hva du skal gjøre, utover å gå ned til piren, kjøpe deg en pølse i potetmos og vente på å bli angrepet av måker. Du bruker forresten lenger tid å stå i den køen enn det tar deg å spise pølsa før du blir en måkes sikre mål.

Men tilbake til selve båtturen som varer femti minutter. Du foretrekker å sitte ute på dekk, om været holder, for inne er røyklufta tung. Nei, det er ingen som røyker inne. Men de som sitter inne på strategiske plasser er så innerøyket at røykskyen fortsatt stiger fra dem. Det er også derfor de reiser med båten, billig røyk er målet. Den tidligste båten som går hver dag kalles forøvrig for kols ferga. De røykende reisende sitter i båten, noen ved samme bord, som grå dotter. Flere av dem er heldige og har med seg ikke – røykende følgesvenner som de som kan låne billetten av eller bruke kvoten til, begge veier. Den som har en venn kan utløse fire kartonger med røyk eller førti pakker som varer til neste reise. De som er så uheldige at de ikke har denne vennen, har ikke gitt opp. De vandrer fra den ene til den andre med kaffekoppen i den ene hånden og tigger om deres billett som de kan bruke til å kjøpe seg en ekstra kvote. De har jo betalt for en tur retur som de vil ha mest mulig igjen for.

Når båten er framme i Strømstad, er de først i køen for å komme seg ut av båten. Så løper de over plassen for å komme først i neste kø for retur båten. De få skrittene de spanderer i Sverige er kun til for å snu og reise hjem til Norge og en ny runde med kartonger. Vi andre skal være to timer i Sverige. Der skal vi vandre opp og ned de tre gatene som er å vandre og se om vi kommer over et svensk røverkjøp som en enormt stor hvit ost eller en tur på polet. Deretter stiller vi oss i kø på piren for pølsa og potetmosen. Den hiver vi i oss, som nevnt tidligere, setter den gjerne i halsen og skriker om kapp med de glupske måkene. Så stiller vi oss i kø for båten hjemover. Vi passer på å ikke komme i køen til Fredrikstad båten, for den er tross alt mye verre. Der er de som reiser til Sverige for å drikke.

Vi ser Hvaler båten legge til og venter på at folk skal gå i land, vi ser røykerne tungpustende komme løpende, den store kraftanstrengelsen de utfører den måneden og de stiller seg i køen framfor oss. Vi snøfter over snikingen, men de er jo så grå og tynne at de nesten er usynlige og vi tilgir dem. Vi kommer ombord og gleder oss over at vi snart er hjemme, for dette var bare et mas. Mannskapet er verdens hyggeligste og på fornavn med de reisende, da de som røyker.

Endelig er vi hjemme, og jeg oppdager at jeg har klart å dra med meg tre handleposer og en trillevogn fylt med et eller annet. Jeg fikk i det minste tak i røde tresko, det har jeg lett etter.