Når man skal avtale noe, gjøres det nå mye basert på online møte, er min erfaring. For eksempel ble jeg kontaktet av Nationaltheatret i England som ville ha et nettbasert møte for et oppdrag (som jeg fikk), eller denne uken hadde jeg samtale med en forteller fra Ungarn som ønsket meg dit i forbindelse med en festival. Tidligere ville mye av disse forhandlingene foregå på epost. Nå har det lagt seg en vane om å møtes online for å lage en avtale. Det samme gjelder et kurs jeg skal uken som kommer. Kurset er riktig nok fysisk, men avtalen om innhold ble gjort i et online møte. Det sosiale aspektet har trengt igjennom skjermen, man ser hverandre, blir kjent og avklarer avtalen gjennom å møtes virtuelt. Ja, det er en rekke fordeler med å digitalisere deler av sin virksomhet.
Denne uken har jeg hatt kurs for fortellere i Canada, oppdraget fikk jeg fordi en av arrangørene hadde deltatt på et annet kurs jeg har hatt online. Jeg ville neppe ha fått dette oppdraget om det ikke var for den allerede etablerte nettbaserte virksomheten.
Jeg hadde en forestilling for tre uker siden også, den var ikke vellykket, men siste lørdags forestilling fungerte godt. Forestillingen før dette fungerte ikke på grunn av en pinlighet, som jeg ikke skal komme inn på nå. Jeg må overkomme pinligheten først. Det jeg kan si, som ikke direkte har med den pinligheten å gjøre, men en annen flauhet, er at jeg har prøvd å lære meg å sminke meg selv. Ikke helt heldig der. Jeg har fulgt en youtube video, kjøpt inn utstyret og prøvd meg fram. Men det ble for mange lag av foundation, glow eller glød som jeg kan kalle det, primer og jeg vet ikke hva. At det ikke skal finnes norske ord for dette, er noe jeg gremmes over. Uansett, svetten piplet over og laget forunderlige skygger i ansiktet. Sminken var ment for å skape en såkalt «nude look» altså det skulle ikke se ut som om jeg var sminket. Det hadde en helt motsatt effekt, dessverre for meg og sikkert sjokkerende for de som var til stede.
Det taktile og følelsen av fellesskap er viktig i en nettbasert setting. Vi har fortsatt en kropp om vi befinner oss i et nettbasert møte. Jeg hører om fatigue når det gjelder digitalisering, men jeg tror det skyldes at vi ennå ikke har funnet det metodiske som gjøre at vi får en følelse av nærvær.
Jeg skal ha et pilot kurs online denne høsten i forbindelse med et EU prosjekt. Dette får du høre mer om. Enten du følger bloggen her eller melder deg på nyhetsbrev her.
Som du leser kanskje vet, er jeg stadig innom den virtuelle verden med min avatar som heter Mimesis Monday. Det å tre inn i et metavers, er kanskje som å gå inn i huldrenes verden som følgende sagn forteller om:
Gutten hos huldrefolket
kilde
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.
En gutt skulle engang gå i besøk til en nabogård, men best som han gikk, ble det rent mørkt omkring så han kunne ikke se hvor han var.
Da det om litt tok til å lysne, så han at han var kommet til en vilt fremmed gård, hvor det var gilde hus og mange folk som gikk fram og tilbake ute på tunet.
Nede ved havnen lå tre fartøyer som var riktig staute å se til. Så kom mannen på gården og ga seg i snakk med gutten og ba ham inn i stua; der kom mannens datter og ba gutten velkommen. Hun så svært godt ut og var som alt folk der på gården blåkledt.
Da de hadde snakket sammen en stund, slapp det ut at mannen på gården ville ha gutten til svigersønn. Men det hadde gutten ingen lyst til for han var for ung til å gifte seg sa han. Det ble dekket til med deilig mat, gjestebudsmat. Flere og flere gjester kom inn og da det snart etter bar til bords, måtte også gutten være med, skjønt han nå ikke hadde stor matlyst. Og hvor enn mye de bad, så ville gutten verken drikke eller spise.
Da måltidet var over begynte mannen igjen å snakke om giftermål og lovet gutten både gården og fartøyene og hele herligheten om han ble hans svigersønn. Men gutten ble ved sitt, han hadde ingen lyst til å gifte seg og ville bare slippe ut igjen.
Det fikk han langt om lenge lov til, for de underjordiske skjønte at de ikke fikk beholde ham med det gode allikevel. Men da de lukket berget opp, hoppet gutten med begge føttene på en gang ut over dørstokken, for han hadde hørt at når en skulle ut fra huldrefolket, skulle han gå på den måten. Da ropte huldrene etter ham: Visste du det og! Hadde du ikke gjort det hoppet, skulle du ikke kommet vel herfra, men nå har vi ingen makt over deg.