Denne uken har jeg hver dag arbeidet med flotte internasjonale studenter, studenter fra Tyskland, Nederland, Spania, Hellas, Italia, Danmark, Frankrike og Belgia. En fin gruppe som velger å ta deler av sin bachelor i Norge. Dette er en ung gruppe som kommer fra et vidt felt av arbeid med barn, enten de studerer til å bli lærere, psykologer, barnevern pedagoger eller lignende. Gruppen er som sagt ung, det gjør dem også usikre, spesielt når de vet at de skal fortelle et folkeeventyr, som er et arbeidskrav i studiet Aesthetics and Special needs, hvor jeg underviste.

Å undervise nybegynnere er alltid en utfordring, jeg må virkelig stramme meg opp slik at jeg ikke blir arrogant eller lei. Dette er energikrevende, og en student gruppe fortjener mitt fokus uavhengig av hvilket nivå de befinner seg på. For om de ikke kan så mye om muntlig fortellerkunst, kan de mye om annet som er relevant innenfor muntlig fortellerkunst. Et eksempel var torsdagen, hvor en av studentene hadde et kort foredrag om forfatteren Gianni Rodari. Gianni Rodari har i sin tid gitt ut en bok om arbeid med fantasi, en bok som alltid er aktuell (men vanskelig å få tak i nå) og flere av øvelsene i boken har jeg selv brukt som en del av undervisningen i muntlig fortellerkunst.

Likevel, jeg kan kjenner at jeg sliter med å holde entusiasmen oppe, spesielt fordi det også er enkelte deltakere som egentlig ikke vil gjøre dette og som krever at jeg skal vise et engasjement for det som skjer og det de går igjennom.

Det er også vært en forunderlig endring, som kanskje er en følge av pandemien, studentene ytrer seg om hvor dårlige de føler seg (vondt i hodet, trøtte og lignende), det har kanskje oppstått en unødvendig varhet for alle de vondtene vi har på godt og ondt.

De sytten studentene kom seg fint i havn, alle fortalte de fortellingene de hadde valgt og våget å være kreative i sine uttrykk. Noen var såpass dyktige at de burde arbeide videre med muntlig fortellerkunst.

Comments

comments