Arbeid med gester

Gester er sentralt innenfor kommunikasjon. Forskning viser (ja en floskel og kilden er ikke tilgjengelig her) at gester hjelper med å forstå meningen i et innhold. Som forteller er bruk av gester også en estetisk dimensjon. Gjennom å kunne noe om gester, kan man bruke det som et verktøy i å heve det kunstneriske i sitt arbeid.

Gester deles inn i fire kategorier.
For det første har du de ikoniske gestene. Dette er gester som representerer innholdet i det du forteller. Du kan på et vis si at det ligner på mime. Om du forteller om noen som banker på en dør og du gjør den bevegelsen, har du en ikonisk gest.

Så har du de metaforiske gestene. De representer det abstrakte. Du begynner fortellingen din med ”For lenge siden” og har kanskje en gest over skulderen som illustrer for lenge siden, da har du en metaforisk gest.

Den neste gesten er den deiktiske (usikker om det skrives slik på norsk, men jeg tar sjansen). Den markerer en fortellerverden, den skaper den imaginære verden fram i et rom den ikke er. Ofte er denne gesten illustrert med en pekende finger, en finger som peker på et sted hvor det imaginære befinner seg. Men for en forteller handler det om mer enn den pekende fingeren.

Den siste gesten er den rytmiske. Det en en gest som ”slår” som tromming med fingre eller risting opp og ned på hodet og som ikke representerer noe som de forrige gestene, men som likevel sørger for en slags flyt i fortellingen.

Neste gang du ser en forteller, kan du jo ser om du kjenner igjen dette.