En fremmed apekatt kom reisende og hun syntes det var så vakkert der hun var at hun bestemte seg for å bygge seg en stue. Hun holdt på og arbeidet hardt, reiste opp i ura og rullet stein og på den måten bygget hun seg et hus. Deretter reiste hun avsted og kjøpte seg en geit som hun slaktet. Kjøttet hengte hun opp til tørk.
Reven hadde sittet et stykke unna og sett det hele og nå syntes han det var på tide å ønske henne velkommen. Han dro til huset, banket pent på døra. «Vær så god,» sa apekatten. Han gikk inn og sa: «God dag». Han så seg omkring og sa: «Så fint det er her. Så fine unger du har. Og så fin du selv er! Her kommer det til å bli godt å være.»
«Syns du det? Min gode venn, Mikkel!», sa Apekatten. Hun gikk ut og skar et lår av kjøttet som hun ga til reven. Reven gikk til skogen og satte seg til for å ete av låret. Da kom bjørnen gående. «Hvor har du fått tak i det?», ville bjørnen vite. «Det har jeg fått av vår nye nabo, apekatten.» sa reven. «Da vil jeg avsted å få meg litt kjøtt også»; sa bjørnen. «Da er det viktig at du skjuler sannheten og bare snakker løgn,» sa reven.
Det første han gjorde, bjørnen, da han kom inn til stua var å slå i stykker døra. Han gikk inn, brummet og sa. «Fysj, her var det stygt. Og du er stygg, du! For noen ekle barn du har. Nei, her er det ikke godt å være!» Apekatten ble så sint at hun hoppet på han og rev og slo han, til bjørnen sprang derfra.