Jeg har skaffet meg en julekalender. Det skjedde i et meget svakt øyeblikk forrige uke. I går åpnet jeg første luke og der befant det seg en plastikk sak med glitter. Det er en sminke kalender, eller make – up som man sier. Jeg prøvde glitret ut på kinnet og det så ut som om jeg hadde fått en aldersflekk, eller en stor føflekk. I dag trakk jeg en julerød leppestift som egner seg i den skuffen jeg har av ting å ha på leppene. Nå har jeg da skjønt at kalenderen kjører litt sånn ”smink deg klar til jul” opplegg. Til tross for det unyttige innkjøpet, gjør det noe med meg å trekke en liten gave hver dag, en kortvarig lykkefølelse skal man ikke forakte. Men det kan være at det hadde holdt med lappene med verktøy, spenning nok det.

Lappen med verktøy jeg trakk i dag var plot. ”Moderne” fortellerteori fremhever plotet som kanskje det aller viktigste i en fortelling. Bestanddelene i en fortelling skal ha en tematisk sammenheng kalt plot, det holder altså ikke å sette hendelser sammen, de skal ha en utviklende sammenheng. Plotet har også fått sine utviklingsavarter som sideplot, og brått kan en fortelling ha flere plot. Det ser du ofte i krimromaner. Etterforskeren skal ha sin egen fortelling, og så har du selve gåten som skal løses.

Disse verktøyene har jeg skrevet på lapper som inneholder sitater fra Ibsen. Dagens sitat er fra de ”De unges forbund” og et fantastisk sitat:
”Vi ejer Tiden, men Tiden ejer ogsaa os”.

Det passer godt til fortellingen om Daniel som jeg arbeider med. Kanskje kan da plotet til fortellingen om Daniel bli noe slikt som:

Daniel glapp ut av tiden og jeg er rotfestet i den tiden vi hadde.

Det sier noe om hvordan det som var før har større påvirkning enn det som skjer nå, at jeg er fanget av fortiden og har vanskeligheter for å komme meg videre. Samtidig kan det være at en slik formulering av plot er for abstrakt, og at plotet må være mer handlingskonkret, slik som:

Daniel er i ferd med å død og dødsøyeblikket tvinger fram ønske og minner om liv.

Plotet eller temaet til dagens fortelling er kanskje noe sånt som: la julestria være ellers går du glipp av stjerna.

Babushkas jul (opprinnelig en russisk fortelling, adaptert av Amy Friedman)

For lenge, lenge siden levde det i en liten hytte langt fra folk en fattig og gammel konke som ble kalt for Babushka.
En vinterkveld da Babushka var i ferd med å lage et måltid, banket det på døren. Babushka åpnet døren og utenfor sto det tre menn. Mennene var vakkert kledd og Babushka antok at de hadde reist langt fra fjerne strøk. De tre mennene skalv av kulde og istapper hang fra deres skjegg. I sine armer bar de pakker og disse var dekket av snø. Babushka ba dem straks komme inn og få litt varme i seg.

De tre mennene bukket takknemlig og fulgte kvinnen inn i hennes enkle hytte. “Tilgi oss”, sa den ene, ”men vi har vandret langt og lenge. I kveld ender vår reise, for vi skal til det stedet hvor kongen over alle konger blir født. Vi skal gi han gaver og vi blir bare værende litt for å få varme i kroppen.” ”Men mat må dere spise”, sa Babushka. ”Jeg har laget en varm suppe.” Hun fylte skåler med suppe som hun ga de tre mennene sammen med en brødskorpe.

Mens de spiste fortalte mennene om det skulle skje. Om at de hadde fulgt en skinnende stjerne. ”Jeg skulle gjerne vært der selv og gitt en gave”, sa Babushka. Mennene sa da at hun kunne slå følge med dem, men at de måtte gå nå. ”Jeg har ikke tid akkurat nå”, svarte Babushka. ”Jeg må gjøre rent huset og stelle meg selv. Så fort det er gjort, kommer jeg.”

Hun tok farvel med mennene og fulgte dem med øynene helt til hun ikke kunne se dem lenger. Så gikk hun inn og vasket opp, feide gulvet og ryddet hytta. Hun vasket seg og tok på seg de fineste klærne hun hadde. Hun samlet også noen gaver. Hun eide ikke mye, men hun fant noen leker, litt godsaker og noen små lys som hun tok med seg.

Hun gikk ut av døren, med kåpen tett rundt seg og med et skjerf om halsen for å holde seg selv varm og så begynte hun å gå.
Babushka så opp på himmelen, men hun fikk ikke øye på noen stjerne. Uansett hvor hardt hun kikket, så var det ingen stjerne å se. Babushka gikk bortover en vei i en god stund, men så tenkte hun at det nok var feil vei, snudde og prøvde en annen. Slik fortsatte hun å prøve stadig nye veier.
Det sies at Babushka går der den dag i dag. Hver jul etterlater hun seg gaver som barn kan finne om de kikker godt etter. Og finner man en gave så vet man at Babushka har vært der.

Comments

comments