Kristoffer Snesbølmoa ble ofte plaget av nissen og hans fantestykker. Endag var han i skogen for hente en vedbør. Veden som bar han i en bæremeis løftet han opp på ryggen og gikk hjemover. Men han var ikke gått mange skritt før han hørte små skritt bak seg. Kristoffer snudde seg og så på den lille karen som sto der og gliste i skjegget. Kristoffer jaget han vekk, men ikke før han hadde snudd seg så var nissen der igjen. Kristoffer gikk hjemover, og nissen fulgte. Nissen dro det ene vedstykket etter det andre ut av bæremeisen. Hver gang et stykke ved datt i bakken, lo nissen høyt. Da Kristoffer omsider kom hjem var bæremeisen nesten tom for ved.
En annen gang da Kristoffer var ute i skogen og felte ned en stor gran som de skulle ha som juletre. Kristoffer skulle dra treet igjennom snøen og hjem. Men da han skulle dra treet så var det så tungt at han knapt kunne røre det. Kristoffer snudde seg og der så han jammen nissen sitte skrevs over toppenden av treet og holde igjen med de små føttene sine. Kristoffer slapp treet for å ta nissen. Men nissen sprang fort unna som en nordavind. Ikke før Kristoffer hadde tatt i treet, før nissen satt der igjen, og slik fortsatte det hele veien hjem. Slike episoder kunne gjøre Kristoffer oppgitt og sint, men samtidig visste han at det var en del av livet der han levde. Og ikke sjelden når han satt inne om kveldene hendte det at han og familien lo godt av det hele.
En dag da Kristoffer og hans familie var i kirken rundt juletider, gikk dørene brått opp i kirken. Inn kom tre nisser løpende opp gulvet og opp til der Kristoffer og hans kone satt. De hvisket til dem og fortalte at det var fremmede som var på gården og rotet i sakene deres. Så smatt nissene ut igjen. Kristoffer skyndte seg hjem og tok tyvene på fersken.
En tidlig morgen da Kristoffer gikk ut for å stelle med dyrene, fikk han øye på en nissegubbe som sto lent opp imot veggen og gråt. Nissen fortalte Kristoffer at hver gang kyrne hans tisset, rant det våte ned på deres bord. ”Uff,” sa Kristoffer, ”Jeg får flytte fjøset da.” ”Nei det trenger du ikke gjøre,” sa nissen, ”for vi har flyttet.” Og det var det siste Kristoffer så til nissen.