Broren min leste «Ånden som går» eller Fantomet, et jungelidol som hadde ordspråk for enhver anledning. Han var ikke min favoritt, men han dugde når det ikke var annet spennende å lese. Han var jo en usedvanlig helt, som de ofte er, de er overmimetiske som det heter på fagspråket, men hans usedvanlighet var det at han var en myte. Han hadde ikke noen spesiell kraft utover de fortellingene som ble fortalt om han. Jeg syns begrepet «Ånden som går» er interessant, det handler om å udødeliggjøre. Når noen dør, sitter vi igjen med minner som danner grunnlag for fortellinger. Å fortelle kan sees på som sørge for at «ånden går», at vi ikke skal glemme. Hva kan skje når vi slutter å fortelle? Det prøver følgende fortelling å svare på.

Forteller åndene (Korea, Zông In-Sôb: 1982, s. 154)

For lenge, lenge siden, levde det en gutt som elsket å høre på fortellinger. Han var mer glad i det enn å leke med andre barn eller å spise god mat. Selv om han elsket å høre fortellinger, fortalte han aldri fortellingene til noen. De var hans hemmeligheter. Han samlet grådig på alle fortellinger, og ville aldri si et ord om dem til noen. Gutten var det eneste barnet til noen gamle, rike foreldre og for å gjøre han lykkelig, passet de alltid på at det var noen som fortalte fortellinger til han. Etter at hans foreldre døde, sørget hans trofaste tjener for at han fikk en ny fortelling hver eneste kveld. I hjørnet av guttens rom hang det en sekk. Den var godt snørt igjen og hadde hengt på en gammel spiker i årevis, helt bortgjemt og glemt. Hver gang en ny fortelling ble fortalt, havnet fortellingens ånd i sekken og forble der. Åndene var innestengt, de kunne ikke komme ut, fordi gutten nektet å fortelle fortellingene videre. Hver eneste kveld havnet en ny forteller ånd i sekken, for hver dag hørte han en ny fortelling. Tilslutt var sekken så full, at åndene nesten ble kvalt, og kunne knapt bevege seg.

 

Tiden gikk og gutten ble eldre. Hans onkel, som var guttens verge, arrangerte et giftermål mellom han og en datter av en rik familie. Kvelden før seremonien skulle være, var gutten ute med venner og hans tjener var inne på hans rom for å gjøre klar varmen slik at han kunne varme seg når han kom hjem. Mens tjeneren arbeidet i stillhet, ble han plutselig overrasket av å høre noen hviske der inne i rommet. Med stor nysgjerrighet lyttet han nøye til det som ble sagt.

«Han skal giftes i morgen, skal han ikke?», sa en stemme.

«Det stemmer», sa en annen, «Og vi kveles nesten til døde her inne.»

«Er det ikke på tide at vi tar hevn?»

«Jo, det burde vi gjøre.»

Tjeneren kikket seg rundt i rommet. Det var ingen i rommet, men stemmene kom fra den gamle sekken som hang på veggen. Sekken beveget på seg, som om det var noe levende inne i den. Samtalen fortsatte…

 

«Han kommer til å ri på en hest til brudens hus. Det er en ganske lang vei dit. Han vil bli tørst på veien. Jeg vil være en brønn stående langs veien, full av klart vann. Men vannet er giftig. Hvis han drikker av vannet vil han dø»

«Det er en god plan!», sa en annen, «Hvis han ikke skulle drikke, vil jeg være en eng av røde og gode jordbær litt senere på veien. Hvis han spiser et jordbær, så vil han dø.»

Den tredje sa: «Hvis ikke det hjelper, så vil jeg være en giftig spiss nål, som skal ligge i en av ris sekkene han vil trå på når han går ned fra hesten.»

«Hvis ikke det hjelper», sa den fjerde, «vil jeg være en giftig slange som ligger under madrassen på bryllupsrommet. Jeg vil bite han når han sover.»

 

Etter at dette var sagt, hersket igjen stillheten i rommet. Den gamle tjeneren var forferdet av alt han hadde hørt, men han forsto at det ikke var annet å forvente enn at forteller åndene vil søke hevn etter en slik behandling de hadde fått. Han torde ikke å røre sekken, heller ikke å fortelle sin herre om hva han hadde hørt.

 

Tidlig neste morgen var alt klart for prosesjonen mot brudens hjem. To hester ble gjort klare, en for brudgommen og en for hans onkel. To tjenere skulle lede hver sin hest. Den gamle trofaste tjeneren kom fram og ba om å få lede brudgommens hest. På den måten ville han forhindre sin herre i å komme ut for de ulykkene han hadde hørt om. I begynnelsen gikk ikke onkelen med på dette, og ga ordre om at han skulle bli hjemme i huset. Men tjeneren insisterte så mye, at tilslutt fikk han sin vilje igjennom.

Så satte de avsted med brudgommen ridende foran ifølge den tradisjon som det var på den tiden. Den trofaste tjeneren ledet sin herres hest så fort at onkelen protesterte mot den unødvendige farten, men tjeneren nektet å lytte til onkelens formaninger om å gå saktere.

 

Etter at de hadde gått et langt stykke, klaget brudgommen over at han var tørst, og han ba tjeneren om å stoppe litt ved brønnen som sto ved veien. «Vannet er friskt og klart», sa han, «Vær så snill og hent litt vann til meg». Tjeneren økte farten og sa: «Nei min herre, vi blir sene hvis vi stopper.» Dermed fikk han sin herre trygt forbi den første faren. Ikke lenge etter kom de til en eng hvor brudgommen fikk øye på noen jordbær. «Jeg ser noen jordbær der. De ser gode ut. Gå og hent noen som kan slukke min tørst.» Igjen nektet tjeneren: ”Nei, min herre, de ville ikke være gode for deg. Du vil smake bedre i brudens hjem. Det er best å ikke spise noe på veien.»

Onkelen, som hadde hørt alt dette, var i ferd med å bli ganske sint. Han snakket til tjeneren om hans merkelige handlinger ovenfor sin herre. «Du ville ikke bringe han vann, og nå nekter du å hente jordbær til han. Jeg skal sørge for at du blir hardt straffet når bryllupet er over.» Det hjalp ikke, tjeneren nektet å stoppe, og på den måten kom de seg trygt forbi den andre faren.

 

Utpå dagen nådde de fram til brudens hjem. Hele hagen var dekket av et telt slik at ingen ulykkesfugler kunne bringe ulykke over brudeparet. Foran døren var det en sekk med ris som skulle gjøre det lettere for brudgommen å stige ned fra hesten. Men ikke før han hadde satt sine ben på sekken, før tjeneren sparket til hans føtter slik at han falt tungt i bakken. Onkelen ble rasende over denne handlingen som toppet de andre han hadde nektet å gjøre, men onkelen kunne ikke gjøre noe med dette nå, ikke før bryllupet var over. Så gikk de inn under teltet. Bryllupet ble holdt på tradisjons vis. Etter at seremonien var over, ble brudgommen ledet til det største rommet i huset, og bruden til hennes rom. I hvert rom sto det et bord dekket med ris og vin. Alle deres slektninger kom på besøk til dem. Slik festet de for å feire bryllupet, og alle var lykkelige, bortsett fra tjeneren. Han var redd for sin herres trygghet og var fast bestemt på å vokte over han hele natten.

 

Straks brudeparet hadde trukket seg tilbake for natten, kom tjeneren og banket på sin herres dør. Til brudeparets forskrekkelse kom han stormende inn med et sverd, som han rev opp sengetøyet med. Der i senga fant han slangen og drepte den med et slag. Så kastet han den gjennom vinduet og ut i hagen. Dette oppstyret vekket hele huset, og de kom for å se hva som var galt. Onkelen kom også løpende til. Tjeneren dro onkelen tilside og fortalte han om sin merkelige oppførsel. Om den gamle sekken som hang i guttens rom, forteller åndene og deres planer om hevn. Han viste dem rissekken, rev den opp og tok ut den giftige nålen. Onkelen forsto alt sammen, og isteden for å straffe han, belønnet han tjeneren stort for hans trofasthet og hans handlinger.

 

Den unge mannen lærte sin lekse. Han dro hjem, åpnet sekken for å slippe ut innholdet og brant den så opp. Fra da av var han mer enn villig til å fortelle fortellinger. Han hadde alltid en fortelling å fortelle. Jo mer han fortalte, jo flere fortellinger kom han på.