Åndedraget er et frampek, vi skriker oss inn i livet for å fylle vår kropp med oksygen, et frampek fordi det også blir det siste avtrykket etter oss. Kanskje det siste noen vil huske om oss, om vi da er så heldige å ha noen rundt oss når vi går bort. I de to øyeblikkene er åndedragene så uendelig ensomme.
Og Daniel som spedbarn, det hendte ofte at jeg brått kjente panikken når han bare lå der. Jeg kunne ikke se hans jevne rytme som skulle tilsi at han pustet. Så jeg ristet i han for å forsikre meg om at han fortsatt levde.
Det hender jeg kan se pusten min. Når det er kaldt ute ser jeg at jeg lever. Eller jeg kan fordampe meg selv på et vindu. Om sommeren er pusten som en glitrende perle i det jeg blåser såpebobler. Da Daniel var liten, blandet vi litt Zalo med vann og brukte trådsnelle for å dekorere luften. Den skjøre pusten i det et lite barn du holder mot ditt bryst, du kjenner det mot nakken.
Pust kan være: ånde, åndedrett, hvilepause, åndedrag, gufs, drag, blåse, slippe luft igjennom, hvilepust, pusterom, pusterør, puste inn, puste på, forpustet, andpusten, vindpust, pust i bakken, kortpustet, puste til ilden, trangpusten, ta pusten fra, miste pusten, trekke pusten, hive etter pusten, snappe etter pusten, aning, blaff, blest, blåst, bris, drag, dunst, gufs, gust, hikst, kuling, luft, luftning og kanskje mer.
Men ikke nå lenger, ikke på et år, Daniel sluttet å puste.