Jeg har strukket meg med hendene i været, falt ned på kne, lagt meg panneflat ned, foldet hendene. Søndagsskole har jeg gått. Jeg har lest, lyttet, studert. Jeg har besøkt rom, hendelser, natur. Kanskje jeg banner for mye?

Jeg tror ikke. Jeg tror ikke på en høyere makter kalt Gud, Allah, Jehova, Zevs, Odin, eller Olorun. Jeg tror ikke på ufo, jeg tror ikke på at mennesker kan gå igjen, jeg tror ikke på at mennesker kan ha kontakt med ånder som er fortapt i et mellomrom.

Jeg er døpt, jeg er konfirmert. Den gamle presten ba oss bla pent i Bibelen. Han la sin skjelvende, gamle hånd på mitt hode og utalte mitt navn feil, så hele raden med konfirmanter fikk latterkrampe.

Jeg har vært i møter med Jehovas vitner og mormonere. Var man student, oppsøkte de studentboliger, der fantes det søkende mennesker, mennesker som trengte selskap og svar. Jeg var en av dem. De hadde en ukuelig tro på at mennesket kunne la seg frelse, imponerende. Men jeg var fortapt.

Forvaltere av religion har skremmende utfall i verden, kolonisering, misjonering og kriger. Ja, religion har ført oss ut i verden og brakt med seg uvurderlig kunnskap. Men dette kommer i skyggen av oppbygde murer, retorikk og steining.

Jeg kan tro på at andre tror og respekterer deres rett til et livssyn, jeg argumenterer ingen motstand i deres syn. Skaut eller sjal forarger meg ikke. I går satt jeg på bussen og så en høy, flott mann bære sin kippa med stolthet. For en mykhet det ga i det stramme bybildet av jagende mennesker. Jeg kom på at det var lenge siden jeg så en hanekam, hvor ble det av dem? Forsvant de inn i jakten på det siste salg?

Vel, jeg kan trøste de som blir sure, sinte, triste på meg fordi jeg ikke tror med å si at jeg tror heller ikke på mammon.

Comments

comments