Denne gangen er det samspillet med ”ny musikk”, men også kombinasjonen av det autobiografiske med det norrøne som er det nye.
Jeg har nådd Å’en i alfabetet og det ”siste” innlegget i en rekke knyttet til fortellerforestillingen 23.27. Jeg vil nok skrive mer om fortellerforestillingen på bloggen, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg har kalt innlegget for ånd. Opprinnelig betyr ordet pust. Du vil oppdage pusten bokstavelig i fortellerforestillingen. Det er pust knyttet til fødsel og død, som den første og siste erfaring vi gjør som mennesker. Ånd er noe ikke materielt og også forbundet med sjel. Daniel var helt tydelig på at sjelen hans ikke kom til å leve videre. Det tror jeg ikke på. Det vil si, jeg er som han, sjelen hans lever ikke videre i en religiøs forstand. Men den lever videre i fortellingene vi forteller om han. Det er det som er utrolig ved å være menneske, det at vi kan fremkalle noe for vårt indre øye. Og her kommer fortelleren inn. Fortelleren levendegjør den indre verden gjennom ord og bevegelser slik at lytterne selv kan gripe det ikke – materielle og relatere det til eget liv.
På den måten kan vi si at fortellerforestillingen har et åndelig nærvær. Det er imaginært og likevel puster det av erfaringer, minner og opplevelser som berører og forarger.
Takk til dere som kommer i kveld og på lørdag. Ikke vær redd for å henvende dere til oss etter forestillingen om dere brenner etter å si noe, spørre om noe. Vi regner med at det blir en forunderlig konstruksjon som kan tippe i alle retninger. Men noen ganger må vi ha mot til å gjøre noe som utfordrer både oss selv og andre, på godt og vondt.