Anansi og skilpadda

En dag plukket Anansi noen store flotte søtpoteter fra hagen sin. Han laget seg en deilig rett og det luktet vidunderlig av maten. Anansi kunne nesten ikke vente med å sette seg ned og spise sin mat. Men han hadde knapt satt seg ved bordet, før det banket på døra hans. Det var skilpadda, som hadde vandret hele dagen, og som nå var trett og sulten. «Hallo, Anansi,» sa skilpadda. «Jeg har vandret så lenge. Kunne du være så snill å dele litt mat med meg?» Anansi kunne ikke si nei, for det var tradisjon i deres land å dele mat med de som kom på besøk. Anansi likte det ikke, for Anansi var litt for grådig og ønsket å spise all maten selv. Men Anansi anså seg selv for å være et ganske intelligent vesen og etter å ha tenkt seg litt om hadde han en ide. «Vær så god og kom inn, skilpadde. Det er meg en ære å ha deg som en gjest denne kvelden. Ta deg til rette.» Skilpadda kom inn og satte seg ned. Men i det han strakte seg frem etter litt mat, ropte Anansi ut: «Skilpadde, vet du ikke bedre enn å komme til bordet med slike møkkete hender?».

Skilpadda så ned på sine hender og han så de var skitne. Han hadde jo krabbet hele dagen og ikke hatt en sjanse til å vaske seg. Skilpadda reiste seg opp og gikk til elven for å vaske sine føtter og hender. Han gikk hele veien tilbake til huset. Anansi hadde allerede begynt å spise. «Jeg ville ikke at retten skulle bli for kald, så jeg begynte uten deg», sa Anansi. «Men vær så god og sett deg ned, skilpadde.» Skilpadda satte seg ned og strakte seg etter mat. Men igjen skrek Anansi til: «Men skilpadde hørte du meg ikke? Det er ikke høflig å komme til bordet med møkkete hender.» Skilpadda så ned og fikk se at hans rene hender hadde igjen blitt møkkete, fordi han måtte jo krabbe tilbake til huset. Han gikk ned til elven og vasket seg ren. Da han gikk tilbake denne gangen, gikk han forsiktig på gresset så han holdt seg ren.

Da han omsider fikk satt seg ved bordet, hadde Anansi spist opp all maten. Skilpadda så på Anansi. Så sa han: «Takk, tusen takk for din sjenerøsitet. La meg få gjøre noe i gjengjeld. Det ville være meg en glede å ha deg som gjest hos meg en gang.» Så gikk han langsomt ut døra og fortsatte på sin vei.

Dagene gikk, og Anansi tenkte mer og mer på det måltidet skilpadda hadde tilbudt han. Så en dag dro han avsted til skilpaddas hus. Det var rundt middagstider da han fant skilpadda sole seg ved elvebredden. Skilpadda så opp og sa: «Hei Anansi, har du kommet for å dele et måltid med meg?»

«Ja, ja,» sa Anansi, som ble mer og mer sulten for hvert minutt som gikk. Skilpadda svømte ned i elva til huset sitt og gjorde klar middagen til de to. Snart var han tilbake ved bredden. «Nå venter middagen, vær velkommen til å dele et måltid med meg, Anansi.» sa skilpadda. Så dykket han ned og begynte langsomt å spise sin mat. Anansi hoppet ned i elven, men kunne ikke komme seg ned på bunnen. Han prøvde å svømme ned, men han var så lett at han hele tiden fløt opp igjen. Han prøvde å dykke. Han prøvde mageplask. Ingenting hjalp. Han kunne ikke komme seg ned på bunnen av elven.

Imens spiste skilpadda og nøt hver eneste bit. Anansi som ikke ville gi opp et gratis måltid, løp rundt og undret seg over hva han skulle gjøre. Tilslutt fikk han en ide. Han tok noen steiner og la dem i sine jakke lommer. Da han nå hoppet ned i elven, sank han ned til bunnen og kunne sette seg ved bordet. Bordet var dekket med den deiligste maten. Anansi kunne ikke tro sine egne øyne da han så den deilige maten og han kunne ikke vente med å begynne. Men i det samme han strakte seg frem, stoppet skilpadda opp å spise og sa: ”I mitt land, har vi ikke på oss jakker når vi skal spise.»
Anansi begynte å ta av seg jakka. Så snart den var av hans skuldre, for han opp igjen til overflaten. Da han omsider kom seg ned igjen så han til sin fortvilelse at skilpadda hadde spist opp all den gode maten. Det var ingenting igjen til han. Hans mage var like tom som da han kom.