Etter å lest meg igjennom sagnene fikk jeg et innblikk i hvordan karakterene slik de har blitt presentert i ”folkets munn”. De fleste av disse sagene jeg har lest er skrevet ned slik ”de ble fortalt”, på dialekt og ofte ufullstendige som fortellinger. Sagnene er samlet inn i perioden 1848 (og om mulig enda tidligere) til ca. 1960. De er store lokale variasjoner i opplevelse av møter som er gjort. Begreper kan både fungere som samlebegrep og betegnelse på et lokalt fenomen. Sagnene er både vandresagn og lokalsagn.
Det finnes ulike varianter rundt hvordan de underjordiske ble skapt, de fleste omhandler at man har for mange barn og noen av disse gjemmes bort og derved forblir skjulte for godt.
Et sagn forteller om Vårherre som kommer på besøk til en kone med veldig mange barn. Denne konen gjemmer noen av barna sine ned i en benk og disse blir da de underjordiske. Flere sagn gir Eva og av og til Eva og Adam skylden for skapelsen av de underjordiske. Eva var flau og gjemte unna noen av sine barn når Vårherre kom på besøk. De ble enten gjemt i kjeller eller hull i jorda.
I et sagn fra Hålogaland får vi høre om Jesus som vandret rundt og hvor enn han kom pyntet folk seg opp for å ta i mot Jesus. Jesus besøkte nemlig alle hus. Men et hus var så fattig at kona ikke hadde råd til å kle opp alle barna. En gutt og jente ble gjemt i jordkjelleren. Jesus sa til kvinnen: Mor, når barna ikke er gode nok for meg å se eller de heller ikke gode nok for
andre.”
Andre sagn forteller at det var Adams første kone og hennes barn som ble opphavet til de underjordiske, de var forstøtte som deres mor.
I den virtuelle verden er karakteren ”Alv” en populær karakter. I mer Fantasy lignende kultur som litteratur og billeduttrykk er også alven noe som stadig går igjen.
I norske sagn finner du merkelig nok ikke karakteren ”Alv” bortsett fra en beskrivelse i et enkelt sagn. Det er sannsynlig av huldrefolk og haugfolk har overtatt alvens nærvær i norsk folklore. Du må tilbake i norrøn mytologi for å fornemme nærværet av en alv, selv om den heller ikke der spiller en vesentlig rolle. Og i forvirringen av informasjon fra dette området opptrer også ”Alv” som egen navn. P. A. Munch skriver i Norrøne Gude – og heltesagn, med sterk henvisning til Snorre Sturlason, at alvene som oftest oppholdt seg blant menneskene og ”voldte” dels godt og dels ondt. Alvene var delt i to kategorier: De lyse og d e mørke. De lyse alvene bodde i Alvheim og svart alvene bodde under jorda med dvergene.
I artikkelen ” The Extreme Emotional Life of Volundr the Elf” av Àrmann Jakobsen finner vi omtale av den meste kjente alven: Volund. Jakobsen gjør greie for det sparsommelige utvalget vi har av alver i norrøn mytologi. Han skriver blant annet: “According to sparse examples in the King’s Sagas, a cult of dlfar was also believed to have existed in Norway before Christianity.” Han nevner også at det finnes teorier på at alver faktisk var vaner, da de begge kunne knyttes til vanegudene. Basert på de få kildene som finnes, trekker Jakobsen følgende slutning:
“1. A fair number of Old Norse sources agree that alfar had some kind
of a cult in the heathen and early Christian period; about this cult they
are vague, perhaps, because alfar were considered shy of humans and
tended to avoid them.
2. Alfar seem to resemble humans. There are no indications of dwarfish
or gigantic size, they are able to have sexual intercourse with humans
(though few do) and even ride horses.
3. The origins of alfar are unsure. Unlike giants, dwarfs, and men,
there is no Old Norse creation myth about alfar. Olafr GeirstaSaalfr
suggests the possibility of humans becoming alfar after their death, a
proposition that might fit with depictions of alfar as spirit-like creatures.
However, this notion has no support in Eddie texts where alfar are
usually mentioned along with the Aesir but sometimes with the Vanir
as well, indicating, thus, that it was at least not generally accepted that
the Vanir and the alfar were the same thing.
4. In romances, at least some alfar seem to be much darker creatures,
sometimes equated with monsters and evil spirits. Snorri Sturluson
resolves this apparent contradiction by dividing the alfar into two
sub-types: one good, the other evil.
5. According to Snorri, the good alfar (who perhaps define elvishness to a
greater degree than the evil ones) are extremely bright and beautiful.
6. Some Eddie poems (mainly Alvissmaal) also suggest that alfar were
believed to be merry, optimistic, gentle, and tender creatures of great
brightness and goodness.”
I en kilde til alvenes eksistens i mytologien er, som Jakobsen nevner over, Alvissmaal, en samtale mellom Tor og dvergen Alviss kommer det fram at alvene har et eget mål:
Jord er groe, himmel – fagerloft, måne – åremål, sol – fagerhjul, skyer – værmakt, vind – dønfare, stille – dagfred, sjø – duggveld (samme ord om korn/bygg), skog – fagergren, natt – søvnfryd. Øl har de derimot ikke noe ord for.
Volund er altså den mest kjente alven. I Volundskvida nevnes han som alv tre ganger. Det problematiske med Volund og alver generelt er at de er like mennesker, de skiller seg ikke ut som andre vesener innenfor denne verdenen. Videre finnes det dualistiske i Volund selv, han representerer både den lyse og den mørke alven. Han er en dyktig smed, noe man forbinder med dvergene. Volund framstår som skremmende fordi hans utseende og handlinger ligner mennesker, og kan dette være en grunn til at de forsvant ut av folketroen?
Jeg regner med at alvens popularitet er et resultat av Tolkien. Sett i dagens lys er alven en metafor for mennesket, mer forskjønnet eller en representant for de sidene vi ikke liker ved oss selv.