Alt endrer seg når du forteller om det

“Everything changes when you tell about life” er et sitat fra Sartre. Jeg og sikkert du sitter med opplevelser vi ikke forteller om. Kanskje fordi vi vet at det vil være en risiko å fortelle om det, at det vil føre til en endring du kanskje ikke tør å utsette deg selv eller andre for. Og må alt på død og liv formidles og deles med andre? Skal ikke noe ligge der som et mystisk skjær over oss selv?

Alle mennesker bærer med seg i sin bagasje fortellinger som hindrer eller fremmer læring. Innenfor psykologien (Mullet m.fl.) ser man på bruk av fortelling som noe som gir oss mulighet til å orientere oss i vår mangefasetterte virkelighet (Mullet m.fl. s. 72) Disse fortellingene er tolkninger av noe som har skjedd og tolkningene kan fremme eller forhindre videre utvikling. Gjennom arbeid med fortelling som skifte av synsvinkler kan man høste mer ut av fortellingens potensiale (Mullet m.fl. s. 73).

Dette er en tid hvor du møter fortellinger som tidligere var forbeholdt en bestemt kontekst, fortellinger fortelles om psykiske problemer, nederlag og motstand. Det er som om det har gått en viss konkurranse i hvor ille du har hatt det og nå kan du dekorere deg med et emblem av ”se hvor sterk jeg er, og jeg forteller for at andre skal vite at alt går bra”. Det er det som er problemet, disse fortellingene blir fortalt i en etterstilt dramaturgi, når problemet ikke lenger er tilstede. For folk vil egentlig ikke motta lidelsesfortellinger, folk vil ha katarsis, fortellinger som forteller at alt går bra tilslutt. Dermed blir disse fortellingene små eventyr og kanskje de med tiden blir faktiske eventyr fylt med symboler og som fortelles på folkemunne.

Det er ikke rom for de fortellingene som ikke endte bra, de som ikke kan kaste en strålende glans over din status, de forblir små hemmeligheter fram til glemselen, det sorte hullet, sluker dem.