Dette virkelighetsnære dramaet dreier seg om da jeg og en helt annen fortellerkollega reiste sammen til fortellerfestivalen i Etne for en del år tilbake. Vi reiste sammen fra en fortelleruke på Folkemuseet til Gardermoen, og det var her det hele begynte. Vel, du kan jo forestille deg to fortellere som reiser sammen, det var svært få pauser i all snakkingen og så mye snakking sløver sannsynligvis ned andre sanser. Uansett, vi skulle ta selvbetjeningsinnsjekkingen – hadde jeg bestemt. Dette var min fortellerkollegas jomfrutur når det gjaldt selvbetjening – og alt gikk bra. Han fikk ut boardingkortet og den lange taggen som man klistrer til bagasjen. Han snudde seg rundt for å feste denne til bagasjen, og med en katts intense reaksjon stilte han seg i en kraftig klar til å «spurte aksjon» da han oppdaget at bagasjen var borte (det får jo store konsekvenser å tape sin bagasje på en flyplass, en ting er om noen stjeler den, en annen ting er om man forlegger eller glemmer den et sted), men like raskt som han gikk inn en ”attakk” posisjon, like raskt falt armene ned og han fikk et uttrykk som var en blanding av ”å at det går an å være så dum og nå ble jeg lettet”, da det gikk opp for han at den bagasjen han trodde var borte, faktisk befant seg på hans egen rygg. Dette førte til at jeg fikk en kraftig latterkrampe som jeg høylytt måtte medgi at nå kom jeg til å le mye. Jeg vet jo at kraftige latteranfall kan få konsekvenser av både det ene og det andre slaget. Og jeg var ikke til mye hjelp, når min fortellerkollega, husk i ukjent terreng, skulle klistre denne taggen til bagasjen. Han dro av hele papiret bak på taggen, slik at det bare var klister igjen, hvilket gjør jo det umulig å klistre rundt der den skal festes. Taggen fester seg alle andre steder enn der den skal. Dette økte mitt latterkick og jeg var til svært lite hjelp. Det gikk allikevel og vi kom oss videre – helt inn på terminalen og med masser av tid slik at vi kunne fortsett å snakke.
Likevel, såpass årvåkne var vi at passet på tiden stadig vekk. Vi drakk øl (og vi spiste)! Blandingen å være fylt med latter og en halvliter har ingen god virkning på meg. Jeg måtte på toalettet, jeg måtte tisse. Brått og veldig, jeg skulle til å gå, da min fortellerkollega spurte om tiden. En tilsynelatende liten forsinkelse i mitt store behov, men nok til å få konsekvenser. Jeg var her sikker på at jeg så på iphonen min, hvilket jeg innså i etterkant at jeg ikke hadde gjort. Uansett, jeg gikk med sammenknepne ben mot toalettet og jeg rakk det ikke. Det strømmet ut av meg. Dette får jo følger, for hvordan setter man seg i en skinnstol uten å lage våte merker, hva skjer når jeg begynner å lukte etter hvert. Jeg fikk av meg strømper og det som er, og stappet det i søppla, langt ned. Kroppen var nå dekket av en kjole og kun det. Jeg har andre kollegaer som foretrekker å gå truseløse, det gjør ikke jeg.
Jeg fortalte ikke dette til min fortellerkollega, før vi senere skulle gjenfortelle turen til andre i Etne. Uansett, jeg satte meg og skulle sjekke iphonen. Den var borte! Jeg lette og lette, men den var borte. Litt panisk gikk jeg til disken hvor vi hadde kjøpt maten, den var der. MERK DETTE: Jeg hadde lagt den på disken. Ekspeditøren: en eldre asiatisk feminin mann irettesatte meg for min sløvhet, og for meg var det uaktuelt å sette meg tilbake i skinnstolen. Så nesten sittende ytterst på stolen bedyret jeg til min fortellerkollega at jeg måtte handle – det gjorde jeg alltid på flyplasser, understreket jeg med store bokstaver. Han godtok det som en sånn jentegreie (senere sa han at mine ansiktsuttrykk hadde gitt forskjellige inntrykk). Så raskt for jeg av sted og fikk en meg en ny bukse (prøvde den ikke før jeg kjøpte den) og andre ting som trengtes. Fikk skiftet og for en lettelse, og jeg kom meg inn på flyet. Litt bekymret, for hvor var min fortellerkollega. Han sto utenfor og lurte på hvor jeg var. Han kom seg om bord og vi snakket og oss igjennom de 45 minuttene reisen varte, landet, traff oppdragsgiveren som skulle kjøre oss til Etne. Oppdragsgiveren var mer eller mindre høy gravid, så hun måtte til en bensinstasjon – hvilket ikke var meg imot i det hele tatt. Jeg var skikkelig godtesyk (selv). Vi stoppet på Shell. Der på denne stasjon, fylte jeg armene opp med det jeg kunne, og toppet det hele med softis – som jeg måtte ha. Med armene fylt opp, romesterte jeg rundt for å finne lommeboken, samtidig som jeg slikket i meg softisen så den ikke skulle renne ned på min nyinnkjøpte bukse.
Lommeboken var borte, altså i det jeg skulle betale oppdaget jeg det. Totalt borte. Oppdragsgiveren måtte betale for softisen (den hadde jeg jo allerede slikket av) og det andre. Men jeg var jo desperat, så slikkende på softisen ringte jeg Haugesund flypass (jeg hadde jo glemt den igjen på flyet for jeg husker jeg brukte kortet som legitimasjon), men de henviste meg til securitas. ”kan du gi meg nummeret?” Det ble stille i den andre enden av røret, et øyeblikk sa stemmen. Og jeg er helt sikkert på at han bare la ned røret, lot det gå litt tid, tok opp røret og ga meg et nummer. Det nummeret jeg akkurat hadde ringt, atlså nummeret til dem selv. Omsider fikk jeg nummeret, men de henviste meg til hittegods på Gardermoen, som henviste meg til Norwegian og ga meg et nummer. Nummeret var ikke til Norwegian. Og jeg ble sluset tilbake til det nummeret jeg først hadde ringt. Uansett det var ikke noe noen kunne gjøre før neste morgen. Så etter den halvtimen, kjørte vi videre. Jeg var amper og alle forsøk av de to som satt foran på å være slagferdige ble møtt av ublide lyder fra min side. Etter hvert gikk det hele over i en trykkende stillhet mens jeg grunnet over min forbannede ublide skjebne.
Vi kjørte og kjørte, til oppdragsgiveren bråbremset. Jeg spratt opp og utav mine dystre tanker og fikk se at der framfor oss var det en ung hjort som løp inn i en bil. Hjorten reiste seg opp, fortumlet og løp videre. Jeg utbrøt: Nå ble jeg skikkelig godt humør. Slo litt på en forvirret fortellerkollega mens jeg påsto at han brakte med seg ulykke. Jeg var i humør, for det var nå noen som hadde det verre enn meg.
Selvfølgelig tankene rundt den fortapte lommebok var der konstant, men det var ikke så ille som å bli påkjørt av en bil når du er en hjort. Vi kom fram til hotellet, vi spiste (igjen), vi snakket og jeg gikk opp på rommet. Telefonen ringte og jeg hørte i den andre enden: shjelsehse. Unnskyld?, sa jeg. Hesskeshjjell. Hark. DETTE ER SHELL, DU HAR LAGT LOMMEBOKEN DIN PÅ DISKEN HER! Jeg hadde altså, fordi jeg hadde så mye i hendene og tankene, klart å legge fra meg lommeboken på disken, for å lete etter lommeboken i veska!
Epilog:
For øvrig hører det til historien at jeg gjorde forsøk på å låse meg inn på feil rom når jeg skulle legge meg den kvelden. Jeg klagde til resepsjonen og de kunne påpeke min feil.