Det var engang en mann som var stolt av sin egen ærlighet. Han fortalte aldri den minste løgn, ikke en gang når sannheten ville såre noens følelser. For han måtte sannheten aldri vike verken på den ene eller andre måten. Han mente at han var den mest ærlige mannen i hele verden og han så ned på alle andre.
Den gamle mannen hadde en vakker datter. Mange unge menn kom for å fri til henne, men hennes far sendte dem vekk. Ingen av dem var ærlige nok for han. Faren hadde bestemt at datteren måtte giftes med en ærlig mann, en mann som han selv.
En dag kom det en ung mann og faren ville som vanlig prøve ut om han var en ærlig mann. ”Fortell”, sa han, ”Hvordan går det med deg?”. Den unge mannen ristet på hodet og begynte å klage: ”Ikke bra i det hele tatt”, sa han, ”Eselet mitt er lat og kan ikke brukes, min sjef er en gammel ond mann som plager meg, jeg er blakk. Tidene er harde!” Faren prøvde noe annet og sa: ”Her er en fortelling som kan muntre deg opp. Jeg var ute og fisket en dag, da den enorme fisken, stor som en ku, kom svømmende forbi.” ”Stopp, ikke et ord til”, sa den unge mannen. ”En fisk så stor som en ku? Du snakker ikke sant. Jeg ville høre slike tåpelige fortellinger, selv om det er aldri så morsomme.” Faren gned hendene sammen. ”Vidunderlig”, tenkte han, ”ikke en gang en ufarlig vits går han med på.” ”Nå er det den endelige prøven”, sa han, ”syns du ikke min datter er den vakreste i hele verden?” ”Hun er søt”, svarte den andre, ”Men hun er ikke den vakreste. Hun er litt lubben og nesa hennes er litt lang.”
Den gamle mannen var fornøyd. Endelig hadde han funnet en mann som var like ærlig som han. Dette var den rette mannen og de ble gift, mannen og hans datter.
En dag ville faren vise svigersønnen hvor han arbeidet. ”Jeg vet du er en ærlig mann”, sa han, ”Jeg kan stole på deg. Bli med meg til mitt arbeid. Mitt arbeid er meget viktig, det krever en ærlig mann. Kanskje min sjef vil ansette deg, siden du også er ærlig.” Så gikk de til en stort flott bygning. Den gamle arbeidet helt alene på det stedet. Det var hans arbeid å holde rede på alle dom døde i verden. Han visste hvem som snart ville dø og hvem som ville leve lenge. Dette kunne man se på de utallige lysene som brant i bygget. Hvert stearinlys betød et liv. Om lyset var langt, ville det brenne lenge og den personen ville ha et langt liv. Men om lyset var kort, ville det snart brenne ut og en stakkars person ville snart dø- det var høye lys, middelshøye lys, korte lys, lysstubber; noen brant sterkt, andre hadde knapt en flamme. Den unge mannen fant sitt lys, det var langt. ”Hvor er ditt lys?”, spurte den unge mannen den eldre. ”Det står over der”, sa den eldre. Den unge mannen fant det og sa: ”Men så kort det er”. ”Hva? Mitt lys? Det har nesten brent ned”, ropte den eldre, ”jeg har ikke lenge å leve. Jeg kommer til å dø når som helst. Det er ikke rettferdig. Jeg har vært en ærlig mann, en sannhetens mann. Se på disse lysene, de tilhører løgnhalser, fortellere og smiskere. Deres lys er lange og brenner som lykter. Hvorfor skulle de leve og jeg dø?”
Den gamle mannen så på alle de lange lysene og fikk en ide: ”Jeg trenger ikke å dø så fort. Jeg kan låne litt liv. Vi bare tar en bit fra alle de lange lysene, bare litt nede. De menneskene vil aldri savne de årene. Hva vil de miste? Et minutt her og der. Så setter vi de på mitt lys slik at jeg får lengre liv.” ”Nei”, sa svigersønnen, ”Det er uærlig. Å bare ta litt fra de andre lysene, vil bety noe. Det spiller ingen rolle om de vil savne det eller ei. Det er prinsippet som gjelder.” ”Hør her”, sa den gamle irritert, ”det er jeg som ordner her i bygget. En dråpe her og der, hvilken rolle spiller det? Det er mindre enn en hvit løgn. Det vil ikke gjøre noen skade. De er sikkert ikke så ærlige som meg og deg likevel.” Men svigersønnen sto på sitt og sa: ”jeg kan ikke la deg gjøre det. Om du tar en eneste bit, går jeg rett til sjefen din. Du er da ikke så ærlig allikevel. Du vil få sparken og jeg får jobben. Jeg er langt ærligere enn deg!” Den gamle mannen forsto at det var ikke noe han kunne gjøre. Han forsto nå at han var ikke bedre enn andre. Ærlighet var ikke alltid det beste, og i resten av sitt liv var han en endret mann. Han smilte ofte, han fortalte morsomme fortellinger for å muntre andre opp. Han så skjønnhet der han ikke hadde sett det før. Han levde ikke lenge, men han levde bedre.