I går snublet jeg i skoene hans som lå midt i gangen. Deretter oppdaget jeg skittentøyet. Jeg ba han bære det inn på badet. Det gjorde han, men når jeg skulle legge det inn i maskinen, hadde han ikke tatt t-skjortene ut av genserne. Han vrir av seg alle klærne på en gang overlater etterarbeidet til senere, aller helst ikke utført av han selv. Forøvrig lå det en middagstallerken under haugen med skittentøy.

Tenåringen er en karma, gi meg et mantra jeg kan nynne jevnlig. Burde det ikke følge en automatisk advarsel når barnet ditt blir en tenåring, et eller annet offentlig vesen som sender deg en melding på Altinn. Du får da post når barnet ditt skal stå konfirmasjon eller når du må gjennomføre en eller annen helseundersøkelse. Hva med et fyldig offentlig dokument når ditt vakre lekne barn har blitt hodet større en deg og snakker til deg med en stemme som tar hele toneskalaen i løpet av en setning. Forøvrig er det forunderlig at en eller annen komponist ikke har brukt tenåringens stemme som et utgangspunkt for et verk innenfor sjangeren Ny – musikk, ville sikkert blitt sikret en plass på Ultima festivalen. Om de da snakker til deg i det hele tatt. Det gjør de jo helst ikke. Da har de nemlig gått inn sin første tunghørt periode, de hører deg ikke eller velger å ikke høre på deg.

Når man er mor til et tenåringsbarn forstår begrepet man ”den onde stemoren” fra eventyrene, man blir jo en furie, et rasende åpent gap som har et stemmeleie i fistel. Man overlater ikke noe varm mat på ovnen til en tenåring, da blir det svidd middag. Og man må hver morgen og hver kveld minne en tenåring på at det finnes ord og begreper som vann og såpe. En tenåring lukter alltid. Våre helter er lærere som orker å være i rom sammen med tretti tenåringer. Min sønn forlangte noen kvisekremer i fjor sommer, den har han ennå ikke brukt. Ikke det at jeg mener at han har noen særlige kviser, men tanken på kviser ser ut til å ha forsvunnet i en strøm av andre tanker.

Ja, ja, jeg har vært tenåring selv jeg. Lukket meg inn i en boble av drømmer som bare besto av tragedier, som oftest uten den tragiske slutten, men inne imellom det også. Jeg har stinket og vokst i feil ender og sett hendelser ut fra oppfinnsomme perspektiver. Spesielt var voksne en flau uting.

Så går jeg her og irriterer meg over at jeg nå selv har blitt den flaue utingen som er satt på ”repeat”, som gjentar: ”nå må du huske på å ikke sette skoene sine rett foran døren.”

Kan vi ikke bare hoppe over den tenåringsgreia? Slik var det før, enten var du barn eller så var du voksen. Hva skal vi med det som er midt imellom? Det er sikkert kapitalismen som innført den!