Advarsel – forfall på gang

Jeg har holdt humøret oppe, selv om jeg den siste tiden må si at jeg fått en dose med nederlag, både faglig og personlig. Det faglige er det ikke så nøye med. La meg heller ta for meg det personlige. Jeg har da fått meg noen slag i ansiktet med stigende virkning. En ting er at jeg hver dag kjenner hvordan BHen bør strammes for å holde det som peker nedover oppe og lyset på badet stadig blir mørkere for at jeg ikke skal kvekke til av mitt eget speilbilde. Noe annet er det når omverden påpeker at jeg faktisk er i et forfall.

La meg fortelle deg følgende. Forrige uke var jeg tre dager ute i skolen og fortalte. Den første fortellerrunden var gjort ferdig, elevene hadde hoppet av skrekk der årelang trening har forutsatt det for meg. Applausen kom og elevene reiste seg for å gå videre i livet. En jente, en fjerdeklassing, kom bort til meg. Hun stakk fram en tynn pekefinger, stakk den inn i min mage og sa: ”Du spiser mye godteri!”. Dette var på mandagen og et bokstavelig frampeik på hva som kom til å følge.

Dagen etter, tirsdagen, gikk jeg på bussen for å komme meg ut og fortelle for andre dag. Jeg pleier å stå på bussen, det har vært like greit med tanke på at bussene alltid er fulle. Jeg har innarbeidet en tanke om at jeg skal stå, da kan jeg se hånlig på de som stresser med å komme først på bussen for å få seg en sitteplass. De oppfører seg som om de er i ferd med å miste en rettighet. Uansett, jeg gikk ombord i bussen og der sto det en rullator. Det er ikke uvanlig at det står en barnevogn eller en rullator der i dette midtrommet som jeg ikke vet hva man kaller på en buss. På neste holdeplass kom det på en kvinne som var noen år yngre enn meg. Hun satte fram et høflig smil og sa til meg: ”Om du trenger hjelp med rullatoren, er det bare å si i fra.” Og det er vel her jeg begynner å skjønne at virkeligheten betrakter meg annerledes enn den virkeligheten jeg tror jeg lever i.

Den tredje dagen var jeg ute og gikk med Atsjoo på gravlunden. Mot oss kom en hundeier med en stor sort hund, den hunden og Atsjoo visste overhodet ikke tegn på at de en gang ville bli gode venner. Tvert om, det var bust og gneldring og jeg følte at jeg måtte forholde meg til hundeeieren. Egentlig ville jeg ha gått forbi og latt som ingenting, for den hundeieren representerer en fortid jeg prøver å slette fra min erindring. Impulsen der og da sa at jeg var tvunget til å adressere hundeieren og jeg sa: ”Hei, ja vi er jo gamle bekjente.” ”Det er vi ikke!”, svarte han. Jeg sa hans navn, som han jo het og han spurte hva mitt navn var. ”Heidi”, svarte jeg og hans umiddelbare reaksjon var: ”Fy faen, du har forandra deg!”.

På tirsdag skal jeg til en plastisk kirurg. Ja, faktisk det skal jeg. Du tenker kanskje at det er en naturlig følge av det som er nevnt over. Det er det ikke. Jeg er nok skeptisk til dette, om det da ikke har en medisinsk årsak. Faktisk anser jeg det som et genetisk svik, mot generasjoner før og etter. Jeg har blitt invitert dit av en journalist. Det skal lages en reportasje for et tidsskrift om plastisk kirurgi. Og da kan jeg jo avrunde med tittelen på tidsskriftet, bare for å sette en prikk over I’en i mitt forfall. Tidsskriftet er nemlig ”Vi over 60.” Det er det ikke noe galt i, men som journalisten sa til: ja, jeg hører du er godt voksen.