Mellom hver del, er det en slags pause, et gap eller en hvilepause, for å hjelpe lytteren til å skape overgangen. Som en øvelse, ved hver pause, beveg kroppen din, stå sitt eller lignende, dette gir deg tid og fokus. Dette kan også gjøres ved enhver forandring eller retningen i fortellingen.
Den første og siste setning i enhver seksjon burde memoriseres ordrett eller ”verbatim”. Det mest vanlige stedet å miste sin vei i fortellingen er i overgangene mellom delene. Hvis du kan setningen på hver sin side av en overgang, kan du lage overgangen glidende og kontrollere pausen og lignede. Disse fikserte stedene gir deg større frihet mellom dem.
Hver seksjon kan bli behandlet uavhengig. Om du ønsker å gi et resyme av en fortelling, så kan du summere hver del med en setning eller to og om du, når du forteller, ønsker å forkorte en fortelling, kan du fortelle den med disse setningene.
Delene er nøkkelen til å regulere rytmen og tempoet i en fortelling. Hver del må være levende og interessere deg.
En fortelling – hvis du reduserer den til fem setninger, er der fortsatt.
Få et intrykk av strukturen – Hvis det ser ut til at det ikke er noe der, da må du lage dette noe. Du kan kartlegge den visuelt også. Ved å bryte eller skjule strukturen, skaper du spenning. Fortelleren leker med publikum, de har tillit til fortelleren og han leker. Det er det andre nivået i det å fortelle. Det første nivået er å balansere strukturen.
Hør en fortelling og gjenfortell den umiddelbart – man kan bare gjøre det hvis fortellingen ble godt fortalt, fordi fortelleren forteller strukturen også, og gjør arbeidet for deg. Dialoger – bruk publikum som karakterer, del rommet med publikum, ikke ei rommet.
Pust, forbered og visualiser, så fortell. Pust gir liv til bildet. I pusten, legg jeget i en følelsesmessig tilstand før du sier setningen. Vanligvis kommer følelsene kun naturlig når vi sier ordene. Løp ikke av sted, vær hel i det du gjør.
Lær deg å kjenne fortellingen, før du forandrer den – hvor den kommer fra, alle versjonene, hvordan dramaet og logikken arbeider.
En hviskende kvalitet trekker oppmerksomhet – det har en sterk effekt, men er ikke langlivet. Det er som et slør over stemmen, som gjør den sterke svakere. Resonansen gir mening.
Høye stemmer gir fortelleren selvsikkerhet og intensjon. Stemmen må ”tunes”.
Fortellingen eksisterer og du går inn i den. Men ikke la den bare lede deg, du må forstå den som en helhet, med karaktererer og følelser. Du må gi dine følelser til og gjennom fortellingen.
Abbi legger stor vekt på rytme og det mest interessante er at rytmen ikke er laget av slag men av åpningne mellom. Når man bryter opp fortellingen i deler, anbefaler han å la det være fysiske gap på papiret når man noterer det slik at hver del blir en enhet, og åpningen mer synlig. Hver del må bli angrepet på en unik måte, med et spesifikt fokus og rytme slik at du belyser fortellingen fra ulike retninger og gjør den mer human.
Man kan ikke ta magi for gitt. Fordi det hender i hver fortelling, vil ikke det si at det oppstår et mirakel hver gang. Du må rotere rundt logikken i fortellingen, lytte på den og ikke være for flink, pådytte din egen tolkning/agenda. Handlingen i fortellingen må være klar. Stemmen vil ta lyd, hvis du er trygg i det narrative og dedikert til fortellingen. Dedikasjonen kommer før ordet. Du er ikke den som skaper landskapet og karakterene, de finnes allerede. Ved å vise varhet for rom og tiden du befinner deg i, folket foran deg finner du fortellingens fokus.