Som forteller deltar jeg i et europeisk prosjekt kalt «Common future Common ground» hvor vi metodisk studerer og iverksetter opplegg for å diskutere og muligens endre narrativer brukt for å fremme polarisering og stigmatisering. De stigmatiserte fortellingene er det dessverre ikke så vanskelig å finne, det er verre med de fortellingene som ikke blir fortalt eller de som føler at de ikke kan fortelle en historie fra eget liv.
Selv var jeg et stille barn, det står i notater gitt av det som vi den gang kalte frøken på skolen. Det ble ikke opplevd som et problem. Jeg hadde ingen traumatiske hendelser som gjorde at jeg var stille, jeg våget rett og slett ikke å bryte lydmuren. Det var helt naturlig at noen i f.eks. en klasse ikke sa så mye, det muntlige ble vurdert under prøver og da hadde man tross alt pugget tysk grammatikk og hvor i landet man brukte tykk L. I dag er det fokus på demokrati og medborgerskap med sterk understreking av ytringsfrihet, de som skriver, snakker, roper og skriker verbale utsagn blir lagt merke til.
Stumheten, stillheten er et element i folkeeventyr, som for eksempel det norske folkeeventyret 12 villender. Her blir den kvinnelige protagonisten tvunget til å ikke ytre ord, og verken gråte eller le for å kunne frelse sine brødre, denne stumheten må hun holde på i flere år til de forvandlede brødrene er gjort til mennesker igjen. I flere folkeeventyr ligger det en trussel om at å fortelle ofte er forbundet med dødsstraff, aktørene er tvunget til stillhet gjennom trussel. Dette er altså et motiv som strekker seg langt tilbake, det å fortelle eller ytre seg kan medføre død. Det er med andre ord ikke et element som kun tilhører moderne tid. Dette understreker at det å dele historier, å sin fortelling medfører konsekvenser.
Om jeg fortsetter i den fiktive verden, karakteren Jude i romanen Et lite liv av Hanya Yanagihara illustrerer også det vonde ved å fortelle, hans historie har blitt et mumifisert indre, en ørken man ikke orker å gå inn i, det finnes ingen oaser der. Hver gang noen spør han om hvor han kommer fra, hvem hans foreldre var, foretar han omdreiinger for å unngå å svare, han orker ikke å bli minnet på og han orker ikke å formidle. Jude halter, er selvskader og har fysiske smerter som en følge av historier han ikke vil fortelle, men som synes så inderlig i hans utseende. Jude har vokst opp med uutholdelig avvisning og mishandling. Da er det kanskje også slik at vi ønsker å bli forskånet fra å høre om det, det er kanskje like greit at han er stum fordi lytteren, den som mottar fortellingen vil kunne overta traumene. Videre er det kanskje slik at han ikke ønsker at noen skal definere ham ut fra de fortellingene han selv ikke lenger kan forholde seg til.
Jude er karakter i fiktivt univers, men som peker på reelle problemer med å fortelle. Å fortelle handler om å skrive seg inn i og å posisjonere seg i verden. Det er mange fortellinger som blir fortalt hver dag, fordi mennesker møtes og utveksler erfaringer. Men det er nok langt flere fortellinger som ikke fortelles, som er rammet av sensur på flere plan, fortellinger knyttet til skam, ydmykelse og smertefulle hendelser. Vi ønsker å høre suksessfulle fortellinger fordi de bygger oss opp, vi vil lytte til de som overkom hindringer og vant til slutt, vi vil høre om Askeladden som gikk fra aska og ble deltidskonge. Dette er prototypen på en struktur som gjentas stadig gjennom ulike medier og munn til munn.
Alle er ikke like taleføre og det er ikke sikkert at alle fortellinger skal formidles. Noen fortellinger må dø ut, slik som det er viktig å kunne glemme, for det først da vi kan huske. Samtidig finnes de fortellingene som absolutt burde fortelles fordi de vitner om viktige menneskelige erfaringer og på den måten kan føre til endring. Men hva skal vi gjøre med de som ikke vil eller ikke våger å fortelle om det som en gang skjedde? De skal også være med på å skape en framtid.