Å reise er sterkt motiv i folkeeventyrene, helten eller heltinnen må legge ut på reise for å bekjempe troll, finne skatten, overkomme hindringer, møte gode hjelpere og så reise hjem med ny kunnskap som skal komme flere til gode, fortellingen skal ende med en verden i balanse. Folkeeventyrene forteller oss at en verden i harmoni, fordrer at noen reiser for å bringe hjem noe nytt.
Det er gjerne flere grunner til at protagonisten i en tradisjonell fortelling må ut på reise, ofte skyldes det fattigdom. Eller det en ubalanse i samfunnet som at en kongsdatter er røvet eller noe verdifullt er stjålet. Det er også slik at det er noen som er grådige som en konge som ikke kan få nok av gull og glitter og sender av gårde den som ansees som minst verdifull for «samfunnet» for å hente noe verdifullt tilbake. Det er ikke alltid slik at fortellingen ikke oppgir noen grunn, protagonisten bare reiser. Men det er den unge som reiser, for fortellingen handler om den unge og lovende som skal redde verden ved å komme hjem med ny kunnskap.
Det er en fortelling som går igjen i flere kulturer og som også har blitt brukt inn i andre ikke tradisjonelle fortellinger slik som romaner, der har den fattige og ubemidlede en drøm om at hvis han reiser til det og det stedet, vil vedkommende høre noe som gir stor rikdom. Protagonisten reiser av gårde og kommer fram etter en strabasiøs reise og med mye leting for å finne ut det drømmen har fortalt ham. Der treffer hovedpersonen en annen karakter som forteller om at man skal ikke høre eller tro på drømmer. For vedkommende selv har drømt om at om han dro til det og det stedet ville de finne en skatt. Stedet den andre beskriver er protagonistens hjemsted. Protagonisten drar hjem og finner skatten som vil gir rikdom resten av livet. Reisen er ikke bare et middel til endring, selve reisen er å være i endring, det er å oppdage hvem man er i sammenheng med andre fremmede. Det er å oppdage verdien av en selv og ens bevegelse i sammenhengen.
Som forteller får jeg mulighet til å reise mye, slik mange tradisjonelle fortellinger fordrer reise, skaper også fortellingene bevegelse i fortelleren. Det er mange grunner til at fortelleren i vår samtid reiser, det er få fortellere og kompetansen skal spredes, fortellerne er i nettverk som strekker seg utover den lokale sammenhengen de står i, fortellere inviterer hverandre for å styrke sine lokale nettverk, for å heve kompetansen og utvide ferdighetene. Fortellere reiser som en del av levebrødet gjennom turneer som i den kulturelle skolesekken. Men reisen har også er åndelig nivå, man er opptatt av å få innsyn i andres fortellinger, man jakter på fortellinger gjennom å reise. Fortellingene i seg selv kan gjøre det nødvendig for fortelleren å reise fordi man må forske på steder som skal styrke fortellingen.
Jeg har forrige uke beveget meg mellom Berlin i Tyskland og Pristina i Kosovo, ulike byer på så mange måter, jeg måtte omdefinere mitt nærvær for ta opp i meg stedene.
Som nevnt tidligere, er det å reise et motiv som du finner i tradisjonelle fortellinger, som folkeeventyr. Ofte er protagonisten tvunget ut på reise for et bedre liv. Disse fortellingene strekker seg langt tilbake, eldgamle motiver som var med på å skape en kultur. Dette motivet er også høyst moderne, gjennom Middelhavets bølger kommer de som ønsker et liv på lik linje med andre, de som er tvunget ut på reise. Norske folkeeventyr, en nasjonal stolthet, bugner over av disse reisene, likevel er det mange som ikke ser nødvendigheten mange må foreta, som fnyser og kaller de reisende for lykkesøkere som kommer hit for å frata vår egen kultur og stjele sosiale goder.
Et annet aspekt er klimaendringene som omdreier vår reiseaktivitet. For egen del velger jeg å se på det som en positiv utfordring, reisen må planlegges med større omhu og også innåndes med en annen frekvens.