Internasjonale undersøkelser viser at til tross for at det muntlige er anerkjent som viktig for læring, er likevel undervisningen sentret rundt lærerens instruksjoner til eleven (Grainger 1999). I følge Teresa Grainger er det en type undervisning som har røtter i viktoriansk tid som fortsatt dominerer klasseroms praksisen; da snakk om britisk skole, men det er vel ikke store forskjellene i norsk skole?
Barn lærer å snakke før de lærer å lese og skrive og regne for den saks skyld. Det er i snakket meningsdannelsen oppstår. Men i det de går inn i klasserommet skal de sitte stille som mus og lytte. Hjemme har barnas snakk hatt en medbestemmende rett, men når de kommer i klasserommet, et sted de skal tilbringe mange år, blir de ikke lenger involvert, de blir spurt om fagstoff og elevens eget språk blir nedvurdert. Er skolen et udemokratisk sted?
Gjennom vårt muntlige språk kan vi forhandle, adaptere læring: «talk, as well as phsical activit, shapes thought and understanding, and …/../.. knowledge construction is not a solitary process but significantly a social and cultural one.» (Grainger 1999). Gjennom muntlige aktiviteter kan elevene få orden i sine tanker og løse problemer. Elever trenger å få brukt sitt muntlige språk for konstruere kunnskap. Det muntlige er ikke bare snakk om et framlegg for medelever, da blir det fort performativt orientert. Elevene trenger aksjoner i klasserommet hvor de kan snakke seg imellom. Det er et vell av metoder å bruke for læring gjennom å være aktive muntlige; det strekker seg fra høytlesning til improvisasjon og rollespill. Å artikulere kunnskap muntlig kan brukes innenfor alle fag.
Jeg tror det er viktig med et klasserom hvor kunnskap og kompetanse kan erkjennes, anerkjennes og oppleves.
I dag er det en aksjon for å skape en bedre skole i Norge. Du kan lese mer om aksjonen her.
(Kilde: Teresa Grainger: The current status of oracy,1999)