Av en eller annen grunn har jeg aldri tenkt at jeg ikke skal få lov til å være det jeg ønsket. Og som godt voksen har jeg fortsatt drømmer som driver meg videre. Da jeg var barn hadde jeg tre ønsker; jeg ønsket jeg var en hest, en indianer (som vi da kalte det) eller en puma. En hel sommer krøp jeg rundt på alle fire og var hund.
Dagen i går var for å minnes de som har fått lide fordi de hadde et ønske om å være seg selv fullt ut og som av den grunn måtte lide fysisk, politisk og mentalt, og i tilfeller ble tatt av dage. Jeg kan ikke forstå behovet for å kontrollere et annet menneskes skjøre vesen av væren. Men det er ikke noe nytt. Folkloren og mytologi viser oss at annerledeshet over en normerende grense ikke er akseptert. I et norsk folkeeventyr finner du en jente som drømmer om å bli soldat. Hun får sin drøm oppfylt og gifter seg senere med en kongsdatter. Men så gjør folkeeventyret en vri på sitt eget premiss, med en magisk ”deus ex machina” blir hun gitt et mannlig kjønnsorgan, og hun er ikke lenger hun, men han. Det samme konseptet er funnet i et dansk folkeeventyr, der en kongsdatter indirekte er «tvunget» til manndom av hennes far som ønsker å ta henne til hustru. Hun opptrer som en mann for å rømme vekk, blir en ridder, og hun også gifter seg med en annen kongsdatter som elsker henne som den personen hun er. Men kulturen kan ikke akseptere dette, det er uproduktiv og dermed blir hun forvandlet til en mann.
Mytologien presenterer lignende utfordringer i skaperverket. Du har den greske myten om Agdistis, en skikkelse født som både mann og kvinne, men hen er truende for gudene og får fjernet hens mannlige kjønnsorgan på en smertefull måte.
Se på Loke, Loke som vel egentlig aldri akseptert fullt ut. Loke er en ”blanding” og derfor en trussel for kategorier man skal plasseres i. Loke kler seg ut som kvinner, ung som gammel og i et tilfelle er han en merr som føder den aller gjeveste hesten Sleipner. Lokes transformasjoner er altså fruktbart og viktig for de norrøne gudene skal skape fortellinger for ettertiden.
Jeg synes det er svært interessant at det i den virtuelle verden, er transepersoner representert som havfruer. Denne mytologiske og folkloristiske skikkelsen kan sees som en metafor for en transeperson, en katalysator for følelser.
I går skulle jeg ha klemt en havfrue.