Å være i stormen

Kjenner du til jotnen Hræsvelg? Han var omskapt til en ørn og satt på et høyt sted og slo med vingene slik at vindene ble skapt. Her har dyr, natur og menneske smeltet sammen til en skikkelse. Det var slik vi kunne, for lenge siden, forestilte oss at vindene oppsto, da vi måtte forklare vær og vind med vår egen forestillingsevne og ikke hadde meteorologer som kan fortelle oss direkte hva som skjer ved hjelp av andre hjelpemidler enn det fantasien kunne fremkalle. Godt er det, kan vi si i dag. Det fører til at vi kan forberede oss på å gjennomføre det hverdagslige uansett hva slags vær det måtte være. Likevel skal vi undervurdere budskapet i de tradisjonelle fortellingene som myter og folkeeventyr.
Det blåser mye for tiden, det blåste også da jeg fløy til Belgia forrige uke, det ristet i flyet og jeg kjente engstelsen bre seg. Jeg har aldri vært helt fortrolig med å fly, hvem har det? Og nå har engstelsen økt i takt med en god del dårlig samvittighet på grunn av klimaendringene. Det er bra. Det er ingen skam å ha dårlig samvitighet, det betyr at jeg fortsatt har et moralsk kompass intakt. Så leser jeg det utrolige; ute er det storm, regn og snøras og i metaverset er det dannet en Facebook gruppe med mange følgere som ikke har tro på at klimaet er påvirket av menneskelige handlinger. Kanskje de også tror at hunden, la oss si den pustende og pesende franske bulldoggen, er naturens egen selektive utvanning og vandring fra ulv til hund?

Jeg har en tro på at våre tradisjonelle fortellinger som myter og folkeeventyr vitner om menneskelige erfaringer. Motiver i for eksempel folkeeventyrene kan komme av konkrete hendelser mennesker har opplevd, så har motivene rett og slett blitt forvandlet til i et symbolspråk for å fortelle oss noe mer eviggyldig. Vinden er blant annet et slikt motiv, så kraftig inntrykk må den ha gjort på mennesker at den har blitt personifisert som Nordavinden – en karakter med særlige trekk.
Dette ser du f.eks. i folkeeventyret kalt «Gutten som gikk til nordavinden for å kreve igjen melet» som er å finne i samlingen til Asbjørnsen og Moe. Der kommer vinden og tar fra folket deres eneste levebrød. Vinden blåser melet ut av hendene på hjemmets sønn. En gjenkjenbar hendelse for alle, for hvem har vel ikke kjent vinden røske tak i en? Sønnen bestemmer seg for å reise til nordavinden å få melet tilbake. Melet symboliserer familiens eneste levevei og levemåte som nå er fratatt dem. Folkeeventyret forteller også at om du behandler naturen godt får du noe tilbake, slik gutten gjør. Han har gått i dialog med naturen og blir dermed rik nok til å klare seg resten av livet. Nordavinden framstilles som en som ikke helt kan ta ansvar for sine egne handlinger, han gjør det som ligger i hans natur. Men han er på det unge menneskets side, for i folkeeventyret hjelper han gutten med å straffe de eldre som bare utnytter ressursene uten å gi noe tilbake.

I et annet folkeeventyr kalt «Østenfor sol og vestenfor måne», er også vinden til stede. Denne gangen bærer vinden med seg protagonisten det siste strekket av en lengre reise. Nordavinden faller utmattet om på en strand etter den lange stormende reisen for å hjelpe en ung kvinne. Handlingen forteller at naturen er underlagt menneskets behov, men strekker seg langt for å være på din side om du viser den respekt. Disse motivene skal selvfølgelig ikke tas direkte, men likevel er det noe bokstavelig ved dem. De forteller oss om forholdet mellom menneske og natur; naturen er underlagt menneskets ønsker og fantasier fordi det fortelles fra våre perspektiv. Vi forteller fordi vi har behov for å få orden på våre erfaringer og vi har behov for å herske over naturkreftene. Men mennesket ser også naturens brutalitet gjennom å fortelle om trollene som symboliserer det ville og utemmede. Trollene er menneskets verste fiende i folkeeventyrene, trollet er det gamle treet som kaster lange skygger og som kan knekke, et fjell formet av tiden som kan rase ned, den rasende stormen som uler – dette er krefter vi frykter og framfor dem blir vi små og ubetydelige.

Folkeeventyrene forteller om naturkatastrofer som i fortellingen kalt den «Den rettferdige firskilling.» Her blåser det opp til en storm når en kaptein bestemmer seg å bryte et ønske han har gitt en ung gutt. Stormen er i ferd med å senke skipet da kapteinen omsider kommer på bedre tanker.

Disse fortellingene formidler at det er en konsekvens mellom menneskets handlinger og det som skjer i naturen, naturen er personliggjort og spiller på linje med de unge. Det som er satt, det gamle og lite endringsvillige blir straffet. Folkeeventyrene holder med de unge, for de kan se med et annet blikk. Er ikke også dette et bilde på vår tid, der man niholder på sin rett til å tro at naturen seiler sin egen sjø i med – og motvind og lager så en Facebook gruppe for å markere individets makt. At naturen er en kraft i samspill med oss, har vi alltid visst. Naturen og klimaet er begreper og tilstander som er skapt og påvirket av oss. Det har vi alltid visst innerst i vårt folkedyp. I mens går de unge heltemodige inn i eventyret.