Her en dag leste jeg på NRK at barnevernet i Solør hadde ansatt en «kjærlighetskonsulent», for en herlig yrkestittel. En annen dag så jeg at Kirkens bymisjon søkte en virksomhetsarkitekt, en yrkestittel som jeg fram til da ikke kjente til. For en god stund tilbake oppdaget jeg en som hadde tatt påtatt seg yrkestittelen «stemningsskaper». Jeg har en forkjærlighet for disse snodige yrkestitlene, kanskje fordi jeg selv arbeider med det man kan kalle et marginalt yrke, et yrke som alltid må dobbeltforklares når man presenterer seg, eller at samtalepartneren blir helt stille med et lite «etterpå kremt» fordi de ikke vet hvordan de skal respondere på at jeg entusiastisk formidler at jeg er en forteller (det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med entusiasmen), og ikke en skuespiller, komiker, oppleser eller prest for den saks skyld.

Alle vet hva å fortelle en fortelling er. Alle mennesker forteller, hver dag, fordi det er slik vi skriver oss inn i verden. Men at det finnes folk som meg som har yrke som innebærer å fortelle fortellinger, kunstnerisk i et offentlig rom, det er det få som kjenner til. Dette er et innlegg om og for å velge seg en yrkesvei man må tråkke stien til selv.

Den andre tanken som ofte treffer mottakeren, det er at de tror jeg driver med noe antikvarisk, at jeg er en skald fra fortiden. Men faktum er at det å være forteller er et moderne yrke som oppsto på 1970 – tallet hvor det fantes en del folkelige motbevegelser mot hvordan kunsten/samfunnet utviklet seg. Det er ikke et gammelt yrke, selv om man vet at innsamlerne av folkeeventyr, som Asbjørnsen og Moe, samlet inn folkeeventyr fra folkekunstnere, men de kalte seg ikke nok fortellere og om noen få gjorde det, la de kanskje noe annet i det, enn vår samtidsforteller.

Bare for å gi en veldig kort innføring i hva en forteller er: Som nevnt over, alle mennesker forteller, likevel er det noen av oss som velger å kalle oss fortellere. Det betyr at vi har noen kompetanser og ferdigheter som skiller oss fra den hverdagslige erkjennelsesformen. Vi kjenner til hvordan og ofte hvorfor fortelling virker i den og den situasjonen. Vi vet hvordan vi legger til rette for at lytteren skal få en opplevelse av en fortelling som fører til refleksjon, endring eller rett og slett en god latter.

Hvordan er det å etablere seg med noe ingen kjenner til? Hvilke mekanismer er det man må overkomme for å leve av noe som skal gi deg tak over hodet og noe å tygge på som det heter i folkeeventyrene, samt at det skal gi deg muligheter? Hvordan kan leve av noe man har klokketro på er av verdi for samfunnet, men som mange rister på hodet av mens de spør om hva du egentlig skal «bli»? Man kan ikke leve av drømmer, sies det, det ble også fortalt meg. Jo, man kan det, men da skal du vite at det handler om å håndtere stor motgang og du må være villig til å ofre en del av drømmen. Du må mestre motstand i form av avslag for eksempel på søknader og enda verre, den totale stillheten som oppstår når det er ingen respons på din entusiasme. Men klarer man å knekke koden gjennom hardt arbeid, så er det å ha et usedvanlig yrke, slik som forteller, noe som fører til mange forunderlige situasjoner som gjør en rik på erfaringer som igjen utvider ens kompetanse og ferdigheter.

Høy arbeidskapasitet og disiplin er helt nødvendig, for arbeidet blir ikke slengt etter deg der samfunnet ikke forstår hva «du egentlig driver med». Nettverk er nødvendig, min erfaring er å ha et dynamisk forhold til nettverket. Det skal bygges ut og noe må man gi slipp på. I begynnelsen sa jeg for ofte ja til alle slags forunderlige oppdrag fra barnehage til organisasjoner, uten egentlig å være kompetent til alt og uten tanke om å konsentrere meg rundt enkelte segmenter. Det er et dilemma, for man ønsker å bygge opp sin portefølje, samtidig som det er en fare for at man bommer på oppdraget og/eller utfører arbeidet på en måte som gjør at oppdragsgiveren aldri vil bruke en forteller igjen. Det innebærer med andre ord en del risiko å etablere seg med et marginalt yrke, som med mange andre typer jobber selvfølgelig. Men med et marginalt yrke representerer du en ukjent mulighet det er lett å avfeie.

Du må også være villig til å ofre for du kommer ikke til et ferdig dekket bort i form av en arbeidsavtale som forteller deg hvilke arbeidsoppgaver du skal gjennomføre. Det er mange som har begynt en bedrift, en karriere før deg og du kan høste noe av andres erfaring, likevel må du selv oppfinne ditt eget krutt for å nå fram.

Du må ha tid og tålmodighet, for på et vis kan det å etablere seg i og med en ukjent yrkeskategori som samfunnet ikke forstår verdien av, være som stadig å bli refusert som forfatter. Tiden hjelper med å ikke gi opp, man må glede seg over de små omdreiingene som skjer på veien mot å etablere seg samtidig som man prøver å verne tanken om det som er større.

Jeg tror at det er viktig for samfunn og folk, at det finnes sånne som meg, som driver med noe som ikke er strømlinjeformet og tilpasset skjemaer på Altinn, fordi et mangfoldig samfunn trenger snublesteiner som får en til å stoppe litt opp og reflektere over mulighetene mangfoldigheten gir.

Comments

comments