For noen uker siden ble jeg kontaktet av en oppdragsgiver som lurte på om jeg kunne fortelle 6. februar – altså på samefolkets dag. Oppdraget skulle være for barn og foreldre skulle ikke være tilstede, fordi det hadde de dårlig erfaring med. At foreldre ikke skulle være tilstede var forunderlig, jeg har såpass erfaring at en forestilling uten foreldre gjør deg om til en barnevakt isteden for en kulturarbeider, som er rollen du er tiltenkt i den sammenhengen. Men kanskje andre voksne skulle være tilstede, hva vet jeg? Uansett jeg oppga min pris, som jeg syntes var rimelig for oppdraget og som var det jeg anså for en naturlig ”takst”. Dette hadde de ikke råd til, dette var ”jo en frivillighets dag”. Denne uken så jeg at en annen forteller, en tidligere student av meg, skulle fortelle der. Jeg regner med at det var det samme oppdraget og som da, slik jeg tolker det, ville gjøre oppdraget billigere. Man kan jo spørre seg om de ville ha kontaktet en skuespiller med samme forespørsel?

Det er ikke første gang jeg blir kontaktet for å stille opp frivillig, hvilket jeg nesten anser som en fornærmelse. Det har likevel hendt at jeg har stilt opp, fordi det et eller annet i sammenhengen gir en annen verdifull valuta. Slik var det for en del år siden, da sammenhengen var Oslo Nye teater og tre tidligere kulturministere skulle ”opptre”. Som en kuriositet kan jeg fortelle at Erik Bye tok meg for å være Åse Kleveland. Han var gammel og hadde dårlig syn. Uansett, da takket jeg ikke nei.

At det å være forteller blir sett på som noe ”hobbyaktig” tror jeg har en nyansert bakgrunn. For det første ligger det litt i den romantiske tradisjonen, et etterslep av Asbjørnsen og Moe. De samlet fortellinger av informanter, tradisjonsbærere som sto på flere ben. Man har et bilde av fattige, litt utenfor mennesker som ”tagg” og betalte tilbake i valutaen ”en god fortelling”. Videre har de innsamlede folkeeventyrene opp igjennom tiden blitt publisert i bøker ment for barn, den muntlige fortellingen har blitt sett på som ”opplesningsunderholdning for barn”, ergo noe som har lavere status. Nå har det siste endret seg mye siden jeg begynte som forteller for tjue år siden, men etterslepet henger der fortsatt.

Den andre grunnen har med profesjonen selv, det finnes ingen profesjonsutdannelse i muntlig fortellerkunst i Norge. Ute i Europa har du noen private utdannelser, men om de kan regnes som ”godkjente profesjonsutdannelser” vet jeg ikke. Studiene på HiOA, som på mange måter har blitt utgangspunktet for studier ved andre høgskoler, ble skapt med henblikk på å gi ulike profesjoner, spesielt lærere, kompetanse i å bruke anvendt fortelling. Nå har studiene riktignok endret seg med tiden, men spesielt deltidstudiene har fortsatt deltakere som ønsker å bruke fortelling inn i en eller annen yrkessammenheng. Dette er flott. Men er ikke med på å styrke fortelleren som et eget profesjonelt yrke. Dette har også være med på å, med tiden, begrense fortellerens arbeidsmarked. I Oslo er det en rekke bibliotekarer som har tatt studier i muntlig fortelling, og bibliotekene i Oslo er dermed ikke lenger et aktuelt marked. Jeg regner med at det samme vil skje med museene med tid, ettersom den immaterielle kulturarven blir en del av museenes område.

Om vi holder oss i Oslo, er det nå mange som etablerer seg som fortellere uten at det er marked for det for øyeblikket. I begynnerfasen er det viktig for en fersk forteller med et nettverk og dette nettverket er for nå i Oslo og omegn. Et nettverk er også en viktig vei inn i arbeid, Dette er et tveegget sverd, for mange fortellere gir flere lyttere, men samtidig flere om de få oppdragene eller mulighetene som tilbys. På grunn av ulike grupperinger er det vanskelig å samle disse (men kanskje tiden gir håp for det) mot en felles innsats for å skape et større marked. ”Ferske” fortellere trenger oppdrag fordi de trenger en CV og priser seg da naturligvis under en reell pris man trenger for å overleve som forteller.

Et annet moment som ikke lite lett å diskutere er gråsoner mellom profesjonelle og amatører. Hva er faktisk en profesjonell forteller? Og ”amatørbegrepet” er ikke nødvendigvis et begrep som tilsier dårligere kvalitet. Dette er noe jeg vil diskutere i et senere innlegg.

Hva kan gjøres for bedre dette? Min holdning i år, er å endre taktikken helt. Jeg ønsker å spre begrepet ”muntlig fortellerkunst” i andre kanaler enn de man er vant til. Å bevege seg kun innenfor kulturfeltet (naturlig fordi det er først og fremst der man ønsker anerkjennelse) er å bedrive innavl. En taktikk jeg har er å skrive fem kronikker denne våren. To er allerede publisert, en i NRK ytring og en i Dagbladet. På den måten håper jeg å oppdage nye sammenhenger for å utøve det jeg anser som et kall.

Comments

comments