I uken som har gått, utbrøt et barn under en fortellerforestilling: «Å, hvorfor er det ingen bilder?». Dette var en musikalsk fortellerforestilling som ble arrangert på Sentralen i Oslo. Den musikalske fortellerforestillingen var et samarbeid mellom Det Norske kammerorkesteret, samtidskomponisten Martin Hirsti-Kvam og meg som fortellerkunstner fra Skaldskur AS. Forestillingen var beregnet på barn fra tre år og oppover og bygget over et norsk folkeeventyr. Som man ser av barnets kommentar var det med andre ord ingen bilder brukt i forestillingen, selv om den var visuell i den forstand at det var gjenstander tilstede og en lyssetning som endret seg i takt med fortellingen. Men altså ingen still – eller levende bilder.
Barnets kommentar er ikke usedvanlig, det poengterer en erfaring jeg opplever som mer og mer åpenbar som fortellerkunstner. Jeg har ingen kvantitativ forskning som kan støtte opp under erfaringen, men den er såpass merkbar at jeg kan ikke la være å undre meg og i verste fall bli bekymret. Jeg forteller relativt mye for barn i skolen, og fortellerstundene for seks- og syvåringer har gjennom de tjue årene jeg har arbeidet som fortellerkunstner gått fra en lengde på tretti minutter til tjue – det er tilsynelatende lengden elevene kan følge et plott, er min erfaring. Merk deg det, kjære leser, tjue minutter er kanskje lengden mellom reklamepauser på TV? Jeg har hørt skrekkhistorier om elever på skoler i USA som holder ut undervisningsøkter på femten minutter, før de må ha en annen aktivitet, fordi det er dynamikken på amerikansk TV med reklame, men det kan være at dette er vandrefortellinger.
De eldre elevene håndterer riktig nok lengre fortellinger, men det ligger en underliggende tone tilstede som ikke var der tidligere: de er redde for å kjede seg, altså heller ikke de klarer å holde en tråd for lenge av gangen. Jeg har ikke noe imot at elever ikke kan sitte stille som mus, eller snakker, så lenge det følger fortellingens gang, men når det blir en urolighet som indikerer at de ikke lenger kan lytte til det om skjer i fortellingen, at kroppen deres stritter imot, blir det vanskelig å fortelle. Det har ført til at jeg har måttet justere min måte å fortelle på, jeg kjører på med dramaturgiske effekter for å ikke miste «elevenes indre syn av syne». Jeg kan jo også legge til «hva er galt med kunsten å kjede seg?»
Det er selvfølgelig naturlig at jeg som uttrykker tradisjon og samtid gjennom muntlig fortellerkunst må endre fortellingene jeg forteller og måten jeg uttrykker dem på i takt med samtidens omdreiinger. Men det bekymrer meg at jeg må ty til eksterne løsninger for å skape en lyttesituasjon, og jeg mener lytting er helt essensielt for at vi skal kunne delta i andres erfaringer. Lytting er sterkt forbundet med det muntlige, kan vi ikke lytte, kan vi heller ikke være muntlige.
Det har hendt at jeg har blitt fristet til å kjøre opp bilder lyse dem opp på en vegg, men det er å spille fram en fallitterklæring for noe av essensens ved det å fortelle en fortelling muntlig, nemlig lytterens egne evne til mentalt å forestille seg det som skjer i fortellingen. Det er gjennom den evnen at lytteren er med på å eie fortellingen og kan reflektere og tolke det som skjer i fortellingen, og å gjøre den til sin. En fortelling har det unike ved at den bringer oss bortenfor våre egne livs begrensninger, det gir oss tilgang til å delta i andres erfaringer i fortid, nåtid og framtid (Boyd, 2017, s. 6). Nå finnes det selvfølgelig mange måter å formidle et narrativ på, en fortelling kan formidles gjennom bilder, teater, musikk og lignende.
Jeg har ikke noe i mot visuelle medier, jeg er selv både gamer og liker å se gode TV serier, for ikke å snakke om film. Jeg syns det er stas med gode fotografier. Men skal du legge ut et innlegg på for eksempel Facebook, må du toppe det med et foto for at andre skal kunne vise interesse for det. Det visuelle må ikke alene bli det dominerende kommunikasjonsmidlet. Det handler mer om å balansere ut det visuelle med utrykk og aktiviteter hvor de som er tilstede selv kan forestille seg det som skjer. Fantasien og vår forestillingsevne er ikke kun noe som knyttes til en litterære genre, tull, tøys og lek. Det er helt nødvendig for oss i vårt hverdagsliv. Vi erfarer livet rundt oss med glipp og mangler og for å tette igjen «hullene» vi erfarer må vi kunne forestille oss scenarier, vi må bruke vår fantasi.
Internett har med alle sine goder bragt oss inn i en visuell kakofoni og snarveier som er enkelt å kjøre opp på en smarttavle eller inn i en kommunikasjonssituasjon. PowerPoint har blitt en nødvendig følgesvenn for formidleren. Ja, det er kanskje til og med slik at man bruker mer tid på å lage en visuelt slående PowerPoint, enn å øve multidimensjonalt på selve formidlingen. Jeg skriver multidimensjonalt, fordi det er tre dimensjoner tilstede når man formidler f.eks. en fortelling: det verbale, det vokale og gestikken. Dette er tilstede i enhver formidlingssituasjon, ned til samtalen med annen, for at vi skal forstå hverandre og forestille oss det som formidles.
Om det er slik at vi stadig reduserer vår evne til å forestille oss, hva skjer da med vår evne til empati, hvordan vil det da bli med visjon og innovasjon? Og ikke minst, hvordan kan vi være medborgere om vi ikke kan lytte til andres meninger og forestille oss det de formidler, uten at vi må kikke ned i smarttelefonen for å lete etter et passende underholdende bilde.
Kilde
Boyd, B. (2017). The evolution of stories: from mimesis to language, from fact to fiction. WIREs Cogn Sci .