Den norrøne guden Odin hang seg selv opp ned i et tre, med et sverd inn i sin side for å lære seg runer. Dette har blitt for meg et bilde på hvor smertefullt det er for noen å lære å lese. Det var slik for min sønn. Dette førte til at hans forhold til å lese ble en vond klump av tapsfølelse. Heldigvis har dette endret seg med tiden, nå som han er blitt myndig og funnet sin egen «lesevei».

Selv var jeg en lesehest og jeg har undret meg over hvorfor vårt forhold til lesning ble så ulikt. Det er selvfølgelig mange forskjeller på min sønns oppvekststid og skolegang og min, flere faktorer som spiller inn, som at jeg vokste opp på en liten øy, han i en by, jeg hadde kun svart hvit TV som så vidt tok inn svensk TV, han har et vel av skjerm muligheter hvor TV er det minst sentrale, skjermtid fantes ikke som begrep da jeg var barn. Alt dette spiller selvfølgelig stor rolle. Likevel, et annet viktig moment er at jeg alltid leste for ham som barn. Jeg mente at han skulle kjenne til verker som «Mio, min Mio», «brødrene Løvehjerte», «Løven, Heksa og Klesskapet» og lignende.

Jeg elsket å lese da jeg var barn, litteraturens karakterer skrev seg inn i mitt mentale rom, skapte orden på mine tanker og ga meg ideer, eller foret mitt indre liv med drømmer og syn. Min bestemor ga meg ferdigleste og sensurerte (hun hadde krysset over eller revet ut det som var upassende) kioskromaner, det spilte ingen rolle, de representerte en fiktiv verden hvor jeg kunne være fri. Jeg slapp å være alene med min indre monolog, gjennom lesingen oppsto en dialog med omverdenen. Det var godt med denne ensomheten, å sitte eller ligge alene med en bok i hendene og føle meg rik gjennom de verdene som min forstillelse skapte i møte med ordene. Å lære meg å lese var en nødvendighet, det skulle redde meg ut den plagsomme tiden av barndom og ungdom og inn i livet.

Skolen inneholdt pugging av Terje Vigen, tysk grammatikk og alt annet som jeg ikke skjønte at jeg en dag ville få bruk for. Puggingen var gjerne en kollektiv hendelse, hvor vi gjentok lærerens stemme instrumentelt og mekanisk, likevel en kollektiv handling, vi sa ordene i et kor. Gammeldags og avleggs i en verden hvor man nå er offer for individuell tilrettelegging.

I slutten av forrige år kom resultatene fra PISA testen med ikke overraskende resultater angående lesning blant gutter. Ikke overraskende fordi jeg har en sønn som sukket over å ikke kunne lese like fort som forventet i skolen, og vi som stadig besøker et klasserom ser at gutter faller utenfor. Min sønn måtte få enkle tilpassede «kjedelige» fortellinger gjennom skolen for å trene på å lese. Innholdet i disse lettleste bøkene som fokuserte på lesning som noe instrumentelt gjorde ikke situasjonen bedre. Det endte med at han diktet en fortelling som jeg skrev ned, så leste han den. Hva slags forhold skapes det til en tekst når det handler om antall ord man kan lese hvor fort?

Det som manglet for min sønn og som jeg måtte erstatte gjennom å arbeide hjemme med ham, var metoder hvor han fikk mulighet til å møte en tekst på ulike måter.

Jeg er mor, ingen ekspert på lesning, men fordi jeg kan noe om muntlig fortellerkunst, kan jeg noe om forholdet mellom en tekst eller en fortelling og dens mottaker. Jeg skal ikke si at all undervisning var som min sønns, men det å lese er viktig, fordi det er å samsnakke med noe i sitt mentale rom. Det krever øvelse og gode og varierte metoder for dette, vil jeg anta. Jeg tror personlig at det kollektive er viktig for å forstå en tekst. I møte mellom en leser og teksten ligger det kollektive tilstede fordi det er et møte mellom to stemmer. Det kollektive kunne derfor også være en metodisk tilnærming, og med det mener jeg ikke at man leser høyt en tekst i et klasserom, men at man har en kollektiv arbeidsform. I muntlig fortellerkunst har vi tatt dette innover oss. Her arbeider man i grupper og par for å forstå en fortelling og for å få et forhold til den fortellingen man skal formidle. Minnet er godt utgangspunkt å tenke på. Du har det naturlige minnet, egne erfaringer og du har det kunstige minnet – det du skal lære deg å huske. Teorier fra begge kommer fra stedsoriertert tenkning. Å innta en tekst kan være å ha en romlig holdning, det gjelder både det fysiske landskapet, men også et mentalt landskap, en indre verden. Det er ingen betingelse, men et kollektiv hjelper en å huske, å korrigere feil, minne på det man har glemt. Slik holdning man kan også innta til en tekst som skal leses uten at man skal presses til høytlesningens latter fra kollektivet. I tilnærming til tekst kan arbeide med ulike måter å skape dialoger på for å bli kjent med teksten, slik at man forstår funksjonen av å kunne lese.

Jeg ser for meg at det må føles som et isøde av ensomhet og sitte der med en tekst man ikke kan dekodere om til en opplevelse eller kunnskap som skal videreutvikle en. Man skal ikke kun lese for informasjonens skyld, lesing skal bære med seg kunnskap, og det er viktig å kunne skille mellom dette. Lesing må øves opp og er instrumentelt, men ikke bare det. Lesning må også være en opplevelse og noe som er erfaringsbasert. Derfor tror jeg at det må ligge varierte metoder knyttet til lesning, gjerne en kollektiv tilnærming slik at en leselekse får en kontekst og gir en mestringsfølelse.

Det handler ikke om at vi ikke skal kjede oss, og begrunnelsene man bruker og viktigheten av å kunne lese er mange og lange. Derfor er det så viktig at lesning ikke blir mange elevers store antagonist

Comments

comments