Noen steder har grodd igjen, et tre er borte, en hytte har fått et påbygg. En irritasjon over at det ikke er slik man husker det, uro i barndomsminner. Det er forunderlig at det er enkelte ting man ikke ønsker skal endres, når det foretas endringer er det som om man mister noe. Jeg blir klar over at tiden gnager og fordrer endring og dette påvirker det man husker. Så reagerer jeg med et fysj, en passiv aggressiv kommentar eller himling med øynene. For endringer påvirker minnene, som skrevet, og om man tror, slik jeg tror, at minner lager et fundament i identiteten, endres også noe i en selv. At ting er som det er, skaper en stabilitet, en trygghet, i det narrativet man skaper seg som en del av ens egen utvikling. Forskyvelser fører også til endring av fortellingen, det blir kanskje til og med en ny fortelling.
Porten er et eksempel på det. Vi har hatt en fast liten vei, enkelte steder er den mer som en sti, ned til stranda. Men nye folk har flyttet inn i det gule huset langs veien. Det gule huset som i seg selv bærer en rekke fortellinger om spøkelser og lignende. Disse «nye» folkene, har ikke bare satt opp en, men hele to porter som markerer hver sin ende av eiendommen. En skrekkslagen opplevelse når vårt fritt leide har blitt stengt. En ny fortelling oppstår som bryter med den gamle fortellingen som kanskje ikke en gang var klar over at den var en fortelling.