Å skaffe seg hund

For litt over 2 år siden kom Atsjoo inn i våre liv. Vi hadde hund da jeg var barn, men det var helt andre tider. Bessi som hunden het, var en ukjent blanding av diverse, hun gikk løs og i bånd og spiste middagsrester og ble rundt 12 år. Tro meg, det å ha hund i dag er noe helt annet. Uansett, jeg tenkte at det å få hund vil helsemessig være lurt, for da slapp jeg å sitte inne og glo. Støtt og stadig satt jeg på finn.no og glodde, ironisk nok, og jeg leste meg opp på ulike hunderaser. Jeg leste meg også opp på hva det vil si å ha hund og anså meg selv som godt forberedt. Jeg har nå fått både hund og barn, og det å få hund kan på et viss sammenlignes med det å få barn, det er bare det at hunden ikke er interessert i å sitte ved middagsbordet for en alvorsprat. Når hunden vil noe sitter den og nistirrer på deg med halvåpen munn, tunga delvis ut og peser, og slik blir den sittende til du har beveget deg for å yte ditt beste for å oppfylle den høyverdiges ønske.

Nå hadde det seg slik at en bekjent hadde en tispe som ventet valper. Tispen var akkurat en slik hund jeg ønsket meg. Stadig så jeg på bilder av tispen og visste med enda større sikkerhet at det var akkurat en sånn som henne jeg ønsket, en rufsete, liten, morsom hund. Hun var en blanding av schæfer, men det var langt bak, buhund, også det var langt bak, det som syntes på henne var de andre blandingene: shitzu, westhighland white terrier og bichon havanais. Da er det å si at det som er langt bak, kan brått bli fremtredende. Det er slett ikke sikkert at det er en liten rufsete tispe du får. Jeg måtte ta hannhunden, med en far som var svensk – dansk gårdshund. Han viser seg å være en god del større enn sine foreldre. Ikke det at han er stor, men han er større enn forventet.

Jeg angrer ikke på at Atsjoo kom inn i livet vårt, han og Isak er verdens beste venner, men det å få hund er en stor jobb og fører til en endring i livet som ikke er til å unngå. Ønsker du deg en hund, tenk deg om en gang til. Når det er sagt, så er Atsjoo en del av vår familie nå og slik skal det være i en god del år framover. Når yngstemann flytter ut, vil Atsjoo fortsatt sitte der og nistirre på meg med halvåpen munn.