Jeg satte med ned i den gamle hagen. Jeg kan ikke høre trær hviske, så jeg må legge min sjel i dem og prøve å forstå hva meningen er med det hele.

Det er ikke lenger noen blomster her, kun gamle frukttrær, så hagen kan med rette kalles en «tregård». Det er tolv stykker av dem, altså trær. Trærne har overlevd mor og far, mine besteforeldre. Gresset stikker under føttene. Ikke vet jeg om det er fordi gresset har blitt stivt eller at det uvant å gå barbeint. Trærne er krumbøyde og stått igjennom andre trærs vedfall. Det er slik i folkeeventyrene at de gamle angir sin lange levealder i vedfall, eller antall ganger en skog er hugget ned. Er ikke det vakkert?

Det står også et steinbord her, som et standhaftig minne. Hvorfor i all verden mine besteforeldre en gang murte opp et bord i hagen er ikke godt å si, det står her fortsatt og jeg tenker med gru på den dagen det tipper over. Fritt for å ikke være i nærheten. Kanskje de satte det opp på grunn av den evige vinden.

Hagen er delvis gjenglemt, den er et samtaleevne om en tid hvor den framsto som en velpleid oase. Det snakkes om den gangen, men ingen tar seg bryet å skape den oasen igjen. Likevel er den hagen, den hagen som er fokus for familiens fortelling.

Neste gang jeg går hit skal jeg ta med insektspray.

Comments

comments