Å reise til Hvaler er ikke å reise hjem

I dag reiser vi en kort tur til Hvaler, som vi gjør hver sommer. Denne sommeren blir det korte turer ad gangen da Isak skal ha sommerjobb der og den er tre dager i uken. Det er forunderlig å reise til Hvaler, det stedet jeg vokste opp. Jeg har bodd lengre i Oslo, enn jeg har bodd på Hvaler, likevel glir jeg inn i en usikkerhet når jeg reiser til det stedet hvor jeg betød ingenting, men som likevel har formet meg. Når folk spør meg, så sier jeg fortsatt at jeg opprinnelig kommer fra Hvaler. I enkelte sammenhenger kan det sees på som en status å komme fra et sted hvor du var omgitt av en mørk stillhet. Sommeren på Hvaler er selvfølgelig helt annerledes, eller var helt annerledes. Det kan være at alt har endret seg nå, selv om jeg likevel kan fornemme en slags mal på hvordan man skal oppføre seg og hva man bør ha for å bo der ute. Hvaler er et sommerparadis, et sted for lydløs undertrykkelse, et rom hvor rykter sprer seg fort. Du kan helt fint isolere deg ute på Hvaler, alle får med seg det uansett, men det er ingen som vil finne på å plage deg ut av isolasjonen. Men det finnes svært få sosiale rom for den som er annerledes, og annerledes er du om du ikke er gift eller samboer. Det er det første og viktigste steget på den sosiale rangstigen, du må tilhøre et par.

Vi bærer alle på ”godt brukte” fortellinger vi forteller om oss selv og disse fortellingene vi forteller om oss selv blir adaptert til ulike lyttere og gjennom dette konstruerer og rekonstruerer vi vår identitet i bestemte kontekster. En viktig nøkkelfaktor med fortelling og språk er det sosiale aspektet. (Mary Jane Kehily hevder i artikkelen: Self-narration, autobigraphy and indentity contruction”) Men jeg vil hevde at noen fortellinger kan vi ikke rekonstruere; har du fått rollen som hakkekylling i en hønsegård, vil den rollen forbli om du ikke stikker av og finner deg en ny gård.

En viktig del i dette er minnet, og ofte oppleves minnet som noe fiksert i fortiden. Minnet er en aktiv prosess i stadig bearbeidelse og som reagerer på kontekstens impulser. I det vi forteller om vårt minne skaper og presenterer vi en følelse av selvet. Dette selvet blir påvirket av den sosiale situasjonen da det er et behov for å bli gjenkjent innenfor denne sosiale sammenhengen man befinner seg i. Det finnes usagte minner, minner som ikke har blitt fortalt, men som likevel blir delt fordi man opplevde det sammen. Minner som ligger der som fortidig grums og får en undertrykkende funksjon i nåtiden.

Hvaler er ikke lenger mitt hjem, jeg føler meg ikke hjemme der. Jeg er en besøkende som stadig kommer tilbake som om det er noe uoppgjort der. Det er noe godt og betryggende i det også.