Vel, jeg blir ved min lest!
Anda som ønsket så mye
(ukjent opprinnelse)
Det var engang en and som vandret alene ned til sjøen. På veien fikk han se en trane som spankulerte rundt i gresset ved sjøen. Anda ble stående å glo på tranen. ”Åh, om jeg bare hadde slike lange vakre ben, isteden for disse små bøyde stubbene”, sa anda til seg selv. Og ikke før anda hadde sagt dette, så sto han der med lange ben som på en trane. Anda vandret videre mot elva, stolt og lykkelig over forandringen.
Ikke lenge etter fløy det en papegøye over hodet på anda, og anda fikk se dens flotte gule nebb. ”Åh, om jeg hadde et slikt flott gult nebb, istedenfor denne flate tingen midt i mitt ansikt”, og i det samme hadde han et nebb som på en papegøye. Anda danset videre på sine trane ben og smattet med sitt papegøye nebb.
En påfugl som bodde i nærheten, slo plutselig ut sin vakre hale. Dette fikk anda se og utbrøt: ”Åh om jeg hadde en slik slående ende, istedenfor denne dotten av en hale jeg har.” Og der, bak han, slepende i støvet, var en påfugls hale. Anda skrek av glede gjennom sitt papegøyenebb, der han vandret stolt på sine trane ben, mens han øvde på å slå opp og igjen sin nye påfugl hale.
I lufta sirklet det en ørn, en nysgjerrig ørn, som undret på hva slags fugl det var som vandret der nede. ”åh, åh, se på vingene, hvilke vinger”, skrek anda, ”så sterke og brede. Hvorfor er ikke mine vinger like sterke og vakre.” Og plutselig var det som om han knapt kunne gå på bakken, med sine store ørne vinger spredt over et par trane bein, med en påfugls hale bak og et papegøye nebb foran.
I det samme begynte en hane å gale og anda fikk øye på dens praktfulle røde hanekam. ”Ville det ikke vært perfekt å hatt en slik vakker dekorasjon på mitt hode, i stedet for disse dumme flate fjærene.” Og der var den, en rød hanekam som prikken over i’en, over papegøye nebbet, ørne vingene, påfugl halen og trane beina.
Tilslutt nærmet anda seg sjøen. ”Jeg tenker nok at mine ande venner og familie vil bli overrasket når de ser meg nå”, tenkte anda. Men da han kom ned mot vannet, fikk de andre endene panikk og svømte bort fra han. ”Hei, stopp! Det er meg! And! Deres venn!” Det kom en gjenkjennbar lyd gjennom hans papegøye nebb, og etter hvert våget de andre endene å nærme seg anda. ”Det er And”, sa de og brøt ut i latter når de fikk se den merkelige skapningen foran seg. And var flau og sa med seg selv: ”Om jeg bare var en enkel and som de andre.” Og det var han. Han hoppet ut i sjøen, lykkelig gjenforent med de andre endene.
Ønsker du en annen slutt, kan dette være et alternativ: Når and kom til sjøen, var det ingen andre ender der. And var trett av sin lange og eventyrlige vandring, så han hoppet rett ut i sjøen. Men akk og ve, i stedet for å flyte elegant på sjøen slik en and pleier å gjøre, begynte han å synke. Han visste ikke hvordan han skulle bruke trane beina. Og når han prøvde å heve seg opp med vingene, var vingene i veien og plasket rundt han, påfuglhalen var så tung at han ble dratt nedover i vannet, nedover og nedover, til han fikk spyttet ut: ”Åh, om jeg var en ganske enkel and.” Det var han, og gjett om han var glad for det.